Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘En helt vanlig dag på jobben’

Man hører det ofte. Ikke provoser folk du ikke kjenner unødvendig. Ikke mas om plassen i drosjekøen med kranglete og fulle medmennesker. Hvis noen kommer bort til deg når du er på byen og tar fra deg glasset ditt – la dem beholde det. Ingen øl eller drink er verdt en krangel med et menneske du ikke kjenner. Det kan bli overskrifter av slikt.

På fredag var Colosseum kino fylt til randen av et forventningsfullt premierepublikum. En helt vanlig dag på jobben skulle vises. Rad 17, plass 52 sto det på min billett. Etter at direktøren for Oslo kino hadde ønsket velkommen, produsenten hadde takket og regissøren hadde talt, var det klart for visning. Filmen har fått god mottakelse stort sett over hele linja, og jeg vil bli rett og slett bli overrasket hvis ikke Ingar Helge Gimle får Amanda-prisen for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Sven O. Høiby. Det var i det hele tatt god stemning.

Etter forestillingen var vi en liten gjeng som stoppet ved et vannhull og tok en øl, før vi gikk videre på premierefest. Det var her det store dramaet for min del skulle skje. Det var i løpet av denne kvelden jeg burde ha tenkt litt på rådene jeg har fått, og rådene jeg ofte gir.

En premierefest er en rar affære. Et hipt lokale er stilt til disposisjon. Man får litt mat i magen, og barer er satt opp på hver sin side av et ekstremt stort dansegulv. DJ’en spiller kul og veldig høy musikk. Skuespillere, filmarbeidere, distributører, mediafolk, forfattere og en haug med andre mennesker vandrer hvileløst rundt og ser etter om det er noen enda kulere å snakke med enn deg. Jeg kjenner at jeg på den ene siden synes det er helt ok å henge ved en søyle med en pils og titte rundt på alle menneskene, mens på den annen side er det i grunn ganske håpløst, all den tid jeg ikke er i stand til å veksle et kløyva ord med noen uten å brøle.

Etter en stund har kveldens DJ sortert seg tilbake til 80-tallet. Maria Magdalena av Sandra gjaller ut av høytalerne, og en av mine gode kollegaer og jeg kaster oss ut i dansen. Vi hadde nettopp kjøpt oss hver vår overprisede flaske Carlsberg, og satt dem fra oss på nærmeste bord. Midt i dansen observerer jeg en danseglad dame i gullbukser på vei bort mot det samme bordet. Hun griper tak i min ølflaske. Ingen big deal, men jeg danset meg bort til henne, smilte så pent jeg kunne og grep ølen min tilbake. ”Jeg tror du tok feil øl”, sa jeg. ”Denne ølen er min, jeg har nettopp kjøpt den”, sa jeg. Samtidig kommer min kollega dansende og passer på å gripe tak i sin.

Vi danser videre, nå med hver vår øl i neven. Men noe har forandret seg. Det har kommet en litt ekkel stemning over dansegulvet. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men jeg skjønner det fort. Damen med gullbuksene har stoppet å danse. Hun står rett opp og ned midt på dansegulvet, ser sint ut og peker på meg. Det er i dette øyeblikket jeg begynner å angre. Det er nå jeg tenker at ”Shit, jeg burde latt den ølen gå”. Overpris eller ei. Damer med svarte øyne som stopper å danse, står helt stille, glor olmt og peker, er aldri noe godt tegn.

Min kollega og jeg danser oss ut av gulvet, tar med vår mannlige kollega og skjønner at det er på tide å gå. Damen i gullbuksene følger oss med blikket. ”Dubliners” sier han. ”Vi går på Dubliners”. Vi går mot utgangen, jeg observerer gullbuksene i dødvinkelen, 20 meter bak meg. Vi kommer til trappen, det er en etasje ned. Vi blir enige om å gå en tur innom toalettet før vi tusler videre. Midt i trappen snur jeg meg halvt. Gullbuksene er fortsatt 20 meter bak meg. Jeg gir min kvinnelige kollega beskjed om at jeg helst ser at vi går på do sammen. ”Damen med gullbuksene følger etter oss” sier jeg. Vi setter opp tempoet, svinger oss rundt trappen når vi når første etasje. Gullbuksene har satt opp farten. Vi begynner å løpe. Vi ser handikaptoalettet ligge i hjørnet. Vi spurter bort. Gullbuksen er nå 5 meter bak oss. Vi stuper inn på toalettet, og kaster oss mot døren. Et tiendelssekund senere ville gullbuksene ha vært inne på rommet sammen med oss. Vi holder igjen døren så hardt vi kan, slik at vi får låst. Utenfor står det et menneske, rasende sint og sparker, sparker, sparker. Med all den kraft hun har. Hun sparker og hun slår. Jeg er et øyeblikk engstelig for at døren skal gi etter. Jeg ser på min kollega og gir klar beskjed. Jeg går ikke ut av dette rommet uten at jeg vet at politiet står på den andre siden.

Vi kommer på at vår mannlige kollega er på den andre siden. Vi ringer ham, forklarer situasjonen, og han kommer oss til unnsetning. Han holder utkikk. Når gullbuksene selv må på do, gir han oss beskjed. Vi ser vårt snitt til å stikke. Vi åpner døren og ser oss engstelige rundt. Kysten er klar. Tror vi. Når vi kommer fem meter ut i gangen ser jeg et par gullbukser. ”Løp”, roper jeg. ”Løp, som et helvete”. Vi løper. Vi kaster oss igjennom folkemassen. Vi ser utgangsdøren. Vi løper ut på gaten. Vi går på Dubliners. Gullbuksene har gitt opp kampen. Og vi har lagt premierefesten bak oss.

Så nok en gang må jeg minne meg selv på rådene jeg får, og rådene jeg gir. Neste gang jeg er på et dansegulv, eller holder på med andre ting som gjør at olme damer overtar min overprisede øl skal hun få beholde den. Det er helt i orden. Jeg spanderer. Jeg kjøper meg en ny. Vendepunktet kom i det øyeblikket jeg hevdet min rett, men den retten var ikke mye verdt da jeg sto på den andre siden av toalettdøren og lurte på hvordan i all verden jeg hadde havnet i denne situasjonen. Vendepunktet er vesentlig. Og dersom vendepunktet ikke koster mer enn en snau hundrelapp, er det verdt det!

Hvis jeg hadde valgt anderledes da vendepunktet kom, hadde kanskje kvelden blitt avsluttet med at gullbuksene hadde stått bak meg i køen på toalettet, riktignok med min øl i hånden, men i hyggelig passiar om hvor bra filmen var, framfor å prøve å sparke inn døren med meg som livredd tilskuer på den andre siden.

Advertisements

Read Full Post »

Hurra! På fredag er det premiere. Kinopremiere på filmen En helt vanlig dag på jobben. Filmen som er basert på Håvard Melnæs’ bok med samme navn, utgitt på Kagge Forlag.

Og jeg skal på premiere! Og jeg gleder meg.

Boken skapte furore da den kom, og filmen kommer sannsynligvis til å fylle noen spalter etter premieren på fredag.

Det skal bli utrolig morsomt å se hvordan regissøren har ”lest” boken. Hvordan skuespillerne skal fylle rollene. Se og hør har blitt til bladet Folk flest. Og her skal publikum bli tatt med bak kulissene i Norges største sladreblad.

Jeg husker tilblivelsen av boken. Hvordan prosessen var. Hva som ble tatt med, og hva som ble fjernet. Rundene man gikk med forfatter og redaktør. Spenningen som fulgte utviklingen, og den sitrende forventingen før boken skulle ut på markedet.

Vi visste at vi hadde noe helt spesielt. Hvordan ville publikum oppleve historien? Hvordan ville pressen anmelde boken? Hvordan ville kjendisene som ble omtalt godta teksten? Hvordan ville Se og Hør ta reagere?

For oss var de første de viktigste. Publikum. Bokleserne. Og leddet før dem – bokhandlerne. I dag vet vi at bokhandlerne tok godt imot boken. Og publikum – leserne våre omfavnet den. Boken skapte debatt i uker og måneder. En helt vanlig dag på jobben gikk i flere opplag og det ble solgt tusener på tusener av bøker.

Vi vet i dag at boken ble en viktig bok. Kanskje blir filmen en viktig film. Og på fredag er det kinopremiere.

Hvis dette hadde vært en helt vanlig filmpremiere med glade kjendiser spankulerende og poserende på den røde løperen er jeg helt sikker på at Se og Hør ville prydet sin forside på tirsdagsutgaven med en prangende overskrift som lød omtrent slik: For en fest for Folk flest!

Det kommer til å bli en helt vanlig filmpremiere med glade kjendiser spankulerende og poserende på den røde løperen. Men jeg er ganske sikker på at Se og Hør ikke kommer til å kjøre overskriften om folk flest. Men de kommer nok til å komme. Tross alt, det er jo En helt vanlig dag på jobben.

 

Read Full Post »