Feeds:
Innlegg
Kommentarer

We Love Books!

På min arbeidsplass, altså Kagge Forlag, har vi hatt en god tradisjon som går ut på og innimellom ta en tur til London. Oppholdet skal være fylt med gode seminarøkter og en rekke bokhandlerbesøk. Hver gang vi er der, og spesielt på Waterstone’s på Piccadilly, fyller vi kurvene våre til randen med gode bøker. Etter å ha gått igjennom butikkens alle etasjer, møtes vi i Loungen på toppen og diskuterer og leser. Til slutt traver vi, hele gjengen, ned til kassen i første etasje, setter kurvene (ja, i flertall) på disken, ser bokhandleren dypt i øynene mens vi finner fram kredittkortet og sier høyt og tydelig; We Love Books!

Som regel kommer vi hjem med hodet fullt av gode ideer, og kofferten full av gode bøker. En del av disse ideene må nok sies å miste glansen innen vi lander på Gardermoen, men en del av dem lever videre. Innimellom finner vi også små perler av noen bøker som vi håper ingen andre forlag har funnet. Kanskje vi kan kjøpe rettighetene? Kanskje skal dette bli den nye Victoria Hislop eller Anna Gavalda?

Sist vi var i London hadde en annen av mine kollegaer og jeg hadde plukket med oss den samme boken. Det viser seg at en tredje kollega også har pekt på denne boken. Vi likte omslaget, vi likte baksideteksten, vi likte auraen. Vi sjekker på nettet – ingen tegn til at noen andre norske forlag har vist sin interesse. Vi sjekker bestselgerlistene i ulike land – jo, den er inne på noen. Vi kjøper tre eksemplarer. Alle tre begynner å lese. Alle tre blir usedvanlig begeistret. Alle tre har masse energi. Denne boken må vi bare ha.

Vi tok kontakt med agenten. Han virket glad. Norway? Beautiful. We are very interested in Norway. Let me come back to you. Han må bare snakke med forfatteren først. Han må sjekke om han har sendt boken til andre norske forlag. Kanskje blir det budrunde? Kanskje får vi svar med det samme? Hvis det blir budrunde, kan det bli dyrt. Hvor høyt skal vi gå? Hvis det ikke blir budrunde er det bare å sette i gang. Finne en oversetter og starte planleggingen.

Så nå sitter vi her og venter. Vi tre som har lest boken i forlaget er mer enn vanlig spent. Agenten virket jo veldig positiv. Vi vet at vi kommer til å gjøre en god jobb med denne boken. Vi er helt sikre på at nettopp denne boken vil være en av perlene i vår katalog. Også håper vi at bokhandlerne, bokklubbene og alle de gode leserne der ute kommer til å like boken like godt som oss. Vi har så lyst til å lansere dette forfatterskapet.

Og hvem er nå dette? Hva heter forfatteren? Hva heter boken? Det kan jeg ikke røpe. Ikke nå. Men plutselig en dag ligger kontrakten ferdig signert i postkassen. Da skal vi fortelle hele Norge om den fine fine boken vi skal lansere neste år.

Og mens vi gjør det, skal jeg tenke på det øyeblikket vi sto ved kassen på Waterstone’s med tre eksemplarer på toppen av resten av bunken, mens vi med barnslig entusiasme kunne se bokhandleren dypt inn i øynene og utbryte: We Love Books!

Advertisements

Jeg er så utrolig frustrert over mandagsprodukter. Eller produkter med såkalte barnesykdommer. I november bestemte jeg meg for å kjøpe ny mobil. En HTC Touch. Den skulle være så bra. Den skulle konkurrere med det meste av andre merker på markedet. Jeg tuslet inn på Telehuset, ble enig med Telehus-mannen, og gikk strålende fornøyd ut av butikken med min nye telefon.

Etter kun kort tid viste det seg at jeg hadde fått et mandagsprodukt. En HTC med barnesykdom. Jeg leverte den inn hos Telehuset som skulle sende den videre til sin leverandør. En enkel reklamasjon, trodde jeg. Feilen var rett og slett at skjermen gikk i svart. Etter ett par uker med lånetelefon fikk jeg beskjed om at min nye HTC var klar for avhenting. Da jeg møtte opp, ymtet jeg frampå om at jeg kanskje hadde fått meg en mandagstelefon? Men Telehus-mannen forsikret meg om at dette måtte man regne med. At slikt skjedde med tekniske innretninger, var ikke uvanlig. Nevnte jeg at telefonen kostet sekstusen kroner?

Det gikk tre, fire uker. Så skjedde det igjen. Den sekstusenkroners dyre HTC’n kollapset igjen.

Denne gangen hadde ikonene på skjermen lagt seg oppå hverandre.

Jeg gikk tilbake til Telehuset. Nå tok jeg på den alvorlige minen. Jeg vil bytte telefon. Jeg vil ikke ha en sekstusenkroners dyr mandagstelefonen av merke HTC. Jeg vil slå opp med HTC. Et kjærlighetsforhold som har vart i tre-fire år. Vi er ferdige med hverandre.

Telehus-mannen var ikke villig til å komme meg i møte der. Han kunne opplyse om at reklamasjonsretten i Norge var slik at jeg ikke kunne heve kjøpet før jeg hadde levert inn en vare med dokumentert feil 5 ganger! 5 ganger? Ja, sa Telehus-mannen. Og ville i samme slengen understreke at forbrukere i Norge burde være glad for dette, for vi har de beste rettighetene i hele verden!

Jeg telte til ti inni meg. Ikke sint nå, ikke sint. Vær høflig, vær blid. Sinte damer på 44 får aldri god service. Etter nedtelling ba jeg Telehus-mannen om å registrere reklamasjon nummer to på telefonen før han sendte den av gårde igjen. Da smilte han mot meg og sa; dessverre, dette er nok ikke feil nummer to. Dette er første feil med ikoner oppå hverandre. Den første feilen var svart skjerm, så dette teller ikke for å oppnå fem feil. Er det mulig? Er det virkelig mulig? Jeg prøvde å argumentere om, at slik jeg så det, var det samme feil. Skjermen gjør rare ting, som uansett hvordan du ser det, ender med at jeg ikke får brukt telefonen.

Men nei. Han registrerte feilen som annen type feil, og jeg hadde nå plutselig to muligheter for å få 4 nye feil innenfor reklamasjonstiden før jeg eventuelt kan heve kjøpet. På dette tidspunktet er mitt forhold til HTC, Telenor og Telehuset i ferd med å ligne på en bitter strid mellom partnere som burde gått fra hverandre for lenge siden.

Men, siden jeg var bundet til bindingstid med Telenor, en veldig dyr telefon fra HTC kjøpt hos Telehuset, måtte jeg bli i dette ulidelige forholdet.

Telehus-mannen sendte telefonen til sin leverandør. Ett par uker etter dette får jeg melding om at telefonen atter en gang er klar for avhenting. Denne gangen fikk jeg snakke med en en Telehus-dame. Hun kunne til alt overmål skryte hemningsløst av HTC, men anbefalte meg å ta direkte kontakt med dem. Hvorfor det? Spurte jeg. Det er jo Telehuset jeg har avtale med.

Jeg jobber som forlagssjef i et mellomstort forlag. Hvis en kunde kommer til oss og klager på innbindingen av en bok, så vil jeg ikke drømme om å sende kunden videre til trykkeriet eller bokbinderiet? Jeg gir kunden en ny bok med det samme. Med et smil. Med en selvfølgelighet. Med raushet og med glede!

Nå har det gått noen uker siden sist jeg hentet min skakkjørte HTC fra reparasjon for andre gang. Og du vil ikke tro det – skjermen gikk i svart. Min HTC Touch til sekstusen kroner har nok en gang bukket under for barnesykdommer og understreket for meg en gang for alle – jeg har kjøpt meg en mandagstelefon.

Så, nå skal jeg snart ned til Telehuset igjen, for å sjekke inn feil nummer tre som har oppstått i løpet av tre måneder, dog registrert som feil nummer to i forhold til svart skjerm.

Jeg har brukt mye tid og frustrasjon over dette. Tapt arbeidstid, dårlig humør og andre uhumskheter på grunn av et usedvanlig dårlig servicenivå hos Telehuset.

Jeg ser fram til å slå opp på ordentlig. Når bindingstid og kontrakter er oppe og avgjort, når boet kan deles og partene endelig kan gå hver til sitt.

Med mindre Telehus-mannen og HTC finner det for godt å si at skjermen har gått i blått eller grått eller noe annet som gjør at de slipper alt ansvar, og heller gjør som de pleier å gjøre – skyve ansvaret over på kundene sine.

Selv skal jeg fortsette å bruke min gamle reservetelefon, uten muligheter for pushmail, applikasjoner og direkte dataoverføring. Det kan være fint det og. Jeg slipper frustrasjoner, jeg ergrer meg ikke et sekund. Jeg ser fram til å bruke all overskuddstid til å lese en god bok i stedet!

Foto: Jeses (CC 3.0.)

Da jeg startet på dette blogginnlegget tidligere i dag var jeg småsint. Jeg hadde tenkt å skrive et indignert og moralsk innlegg mot møkkagubbene som fortsatt holder på sine reaksjonære holdninger i forhold til kvinnelige skihoppere. Men jeg telte til ti. Jeg tok meg en runde og telte igjen.

Jeg vil heller skrive en hyllest til Anette Sagen. En skikkelig godtekst som kan formidle hvor utrolig glad jeg er for at det finnes damer som henne.

År etter år, kamp etter kamp, mørkemann etter mørkemann. Sagen er like blid, like sterk, like flink og utrolig klok.

Anette Sagen kommer til å stå igjen i historiebøkene side ved side med damer som Laila Schou Nilsen, Gerd von der Lippe og Grethe Waitz. Siden vår moderne tid så dagens lys har kvinner i alle miljøer, om det så er på arbeidsplassen, i hjemmet, i kulturlivet eller i idretten, måtte kjempe mot undertykkende menn som har vært redd for sine posisjoner.

Det er derfor en lettelse for alle oss som ikke er noe særlig i skisporet, eller på idrettsbanen, at det finnes damer som Annette Sagen og hennes medsøstre fra eldre dager og fram til i dag.

Det er ikke så mange arenaer igjen for de engstelige herrer. Deres hegemoni er i ferd med å skrumpe inn til blotting og skihopp, og da er det kanskje ikke så rart at de hegner så godt om hopprennene sine.

Så takk, Laila Schou Nilsen for at du deltok i Rally Monte-Carlo i 1963.

Takk, Gerd von der Lippe for at du trosset Aftenposten og idrettsklubben Tjalve, og deltok i Holmenkollstafetten i 1972.

Takk Grethe Waitz for at du har vært et stort forbilde for kvinneidretten i hele din karriere.

Og i dag takker jeg Annette Sagen for at du hopper i Holmenkollen i kveld. Takk for at du ikke gidder å kommentere verken byråder, Romøren, rennledere eller VG-journalister. Takk for at du går i fotsporene til flotte damer før deg. Tvi tvi i kveld. Det første hoppet i nye Holmenkollen er ditt!

Is i rubben vs Knausgård

Unntakstilstanden er over.

Det er duket for OLs siste dag. Pål Gordon Nilsen skal være ”fredagskonge” for siste gang. Med seertall opp mot 1,8 millioner har sportsredaksjonen i NRK virkelig fått føle på kroppen hvordan Skavlan og Almaas har det hver eneste fredag. Men etter i kveld er det slutt.

Northug skal kjempe mot Bauer, vi skal bli glad eller skuffet et lite øyeblikk før hverdagen igjen tar oss. I natt kunne vi glede oss over sølv til curling-gutta med Ulsrud i spissen. Det var aldri noen tvil. Canada måtte vinne denne kampen. De var best. Vi så det, Ulsrud og co. skjønte det. Trulsen satt på tribunen og lot seg imponere over Canadas presise spill, og det var så utrolig deilig å kunne unne vår motstandere et gull. Hurra. Gratulerer til Canada. Det var ingen tvil. Canada var best.

Litt vemodig må jeg ta fatt på alle ugjorte oppgaver. Alt som ble liggende fordi det var så mye annet å foreta seg disse siste 16 dagene. Jeg skulle ha ryddet i skapene. Jeg skulle ha funnet fram alle papirer til selvangivelsen. Jeg skulle ha sortert en haug med klær. Jeg skulle ha sortert dokumenter på harddisken.

Det er så mye jeg skulle ha gjort, men alt ble borte i en overveldende trang til å følge Svindal vs Miller, Bjørgen vs Kowalczyk, Ulsrud vs Martin og Bøkko vs Kramer. I dag er dagen da den siste duellen, Northug vs Bauer skal sette punktum for unntakstilstanden.

I min verden skal atter en gang jobben, familien, venner og husarbeid få mer fokus. I morgen er dagen da det er slutt på at uttrykk som is i rubben blir viktig. Vi skal slippe å forholde oss til selvhøytidelige sportssjournalister som avkrever våre utøvere full underkastelse i sine ”inkvisitoriske” spørsmålsstillinger – Vær litt lei deg’a Northug! Kom igjen’a – si unnskyld! Vær litt lei deg’a!

I morgen er dagen da vi kan oppsummere 16 dager i Vancouver. Var det verdt det? Har jeg gått glipp av noe der ute i samfunnet, mens jeg satt inne og så på TV? Har favorittartisten min holdt konsert uten at jeg oppdaget det? Burde jeg vært på kino? Skulle jeg heller ha lest meg opp på Knausgård 2, 3 og 4?

Jeg satt stort sett inne disse 16 dagene. Og så på TV. Lot meg trollbinde av spenningen. Lot meg irritere av usaklighetene. Lot meg provosere av mangelen på raushet i alle ledd. Men først og fremst så lot jeg meg imponere av utøvere som gir alt i dette mesterskapet de tross alt har forberedt seg på de siste fire årene. Men nå er det over. Nå skal is i rubben byttes ut mot Knausen. Opphentingen har startet. Jeg er i ferd med å ta igjen forspranget!

Blanke ark-syndromet

Jeg er en quizer.  Jeg lider av ”blanke ark-syndromet”.

Hver første tirsdag i måneden er jeg quizmaster på Litteraturhuset i Oslo. Hver måned sitter jeg og trekker fram nye spørsmål av hatten. Spørsmål som skal dreie seg om kultur og underholdning. Dette har jeg holdt på med noen år, og hver helg før den første tirsdagen i måneden sitter jeg og prøver å finne gode, vanskelige, morsomme og interessante spørsmål rundt disse temaene. Noen ganger er det lett å finne på gode spørsmål. Andre ganger er det vanskelig.

Akkurat nå er det vanskelig. Det føles som om jeg har spurt om alt fra før av. Jeg har satt min ære i at jeg ikke skal spørre om det samme to ganger. Og nå innbiller hodet mitt seg at jeg har spurt om alt en gang før. Det er selvfølgelig feil, men jeg kjenner at jeg er helt tom. Hvor skal jeg starte? Hvor skal jeg Google? Jeg har et par spørsmål på blokka, men de er så utrolig kjedelige. Jeg trenger et morsomt spørsmål. Et som forløser hele prosessen. Et spørsmål som er så morsomt og bra at jeg har lyst til å fortelle alle i min nærhet om hvor utrolig flink jeg er. Jeg vil se for meg de smilende quizerne på litteraturhuset, som nikker anerkjennende og kaster seg over oppgaven. Nå virker det som om at dette øyeblikket ligger langt, langt unna.

Det er som å skrive en god tale eller en god søknad. Du sitter med blokka eller pc’en foran deg og skriver ned noen ubehjelpelige setninger. ”Kjære brudepar. Så sitter vi her, og skal feire dere…” Hjelpe og trøste. Vi prøver igjen. ”Kjære brudepar. Så fint at det ble dere to…” Uff og uff. Ikke noe galt, men heller ikke en pangåpning.

Hvor sexy er det med en quiz som starter med spørsmålet ”I hvilket år vant filmen om Kon Tiki Oscar?” Ikke veldig sexy. Jeg må snu på problemstillingen. På samme måte som brudeparet selvfølgelig er vesentlig i en tale om brudeparet, er filmer, musikk og litteratur vesentlig i en quiz om kultur og underholdning. Men jeg må for Guds skyld unngå å spørre om ”I hvilket år…” Jeg må inn i kjernen av hva ting dreier seg om. Quizerne skal få spørsmål de kjenner igjen. Hvis de ikke klarer å svare riktig, skal de i alle fall lære noe nytt. Det meste er gangbart, men ikke årstall.

Slik er det med taler og søknader også. Finn den ene lille magiske påstanden som gjør at du kan spinne videre. Grip oppmerksomheten, få fram smilet, kast ut snøret og dra inn fangsten. Nå skal jeg finne det optimale åpningsspørsmålet. Jeg kjenner at inspirasjonen er i nærheten. Nå skal jeg fange den, spinne videre, og lage mine 30 spørsmål som skal utgjøre quizen på litteraturhuset på tirsdag.

Tiden er inne for å riste av seg ”blanke ark-syndromet”.

En bloggers betraktninger

Nå har jeg blogget i en uke. Hver dag har jeg sendt ut små betraktninger og historier fra mitt lille univers. Jeg prøver å finne min stemme. Jeg prøver å finne ut hva folk ønsker å lese. Ønsker de å lese i det hele tatt?

Jeg har fått noen kommentarer på Facebook. De er bare positive. Det er kanskje derfor det kalles venner. På Twitter har jeg ikke fått noen tilbakemeldinger, og det er vel også helt som det skal være med tanke på den ekstremt høye omløpshastigheten Twitter-meldingene har. Også har jeg fått noen få kommentarer her på bloggen. 

Etter at jeg begynte å blogge har jeg prøvd å orientere meg litt i forhold til hva andre blogger om. Jeg har funnet meg noen få favoritter. Deriblant Paul Chaffeys blogg. Han skriver om mye og mangt. En del av hans innlegg ligger langt utenfor mitt interesse- og kompetansefelt, men mye er utrolig bra. Blant annet hans gjengivelse av Fem bud for sosiale medier fra juni 2009! http://paulchaffey.blogspot.com/2009/06/fem-bud-for-sosiale-medier.html. I tillegg har han et veldig godt blogginnlegg om forlaget Macmillans kamp mot Amazon, basert på en artikkel i Financial Times. http://paulchaffey.blogspot.com/2010/02/gutenberg-slar-tilbake.html .

 En annen blogg det kan være verdt å følge er Vidar Kvalshaugs blogg Trampolineland: http://kvalshaug.wordpress.com/. Hvis bloggeren holder det han lover, skal vi få bli med i hans skriveverksted. Trampolineland er tittelen på romanen Kvalshaug slipper på Gyldendal til høsten, og vi som utenforstående, får via bloggen et innblikk i hvordan han ferdigstiller boken.

Vi har veldig ulike måter å blogge på, Paul Chaffey, Vidar Kvalshaug og jeg. Og det er det som er så utrolig morsomt med dette formatet. Så nå går jeg inn i uke nummer to i min blogg-tilværelse og ser fram til det.

Jeg skal fortsette å publisere mine små betraktninger. Små, små detaljer som vanligvis surrer rett forbi, men som av en eller annen grunn kan feste seg i bevisstheten lenge nok til at det får en egen liten historie som kanskje kan ha en større betydning, og som gjør den fortjent til å få en innpakning som etter hvert når flere enn meg, og nettopp derfor får en ny betydning for de som leser.

Æres den som æres bør!

Hva sier de norske Israel-boikotterne nå? Spør det Norsk-Israelske handelskammeret. Med en dårlig skjult triumf i pennen, kan kammeret melde om følgende:

Hver gang norske idrettsutøvere står på den olympiske pallen mottar de en medalje utformet av en israeler, den Jerusalem-fødte Omer Arbel. Flere måneder før de olympiske vinterlekene startet vant Israel sin første gullmedalje. I konkurransen om hvem som skulle designe de 882 medaljene, gikk Omer Abel av med førsteplassen.

”Det er en stor ære,” sier den olympiske vinneren i designkonkurransen til Jerusalem Post. ”Det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Dette er jo egentlig en veldig fin historie. En historie om kunstneren fra Israel. Kunstneren som kommer fra et land uten vinteridrett. Et land full av konflikter til verden rundt seg. Det var fra dette landet man bestilte årets medalje til de olympiske leker. 

Holdningen fra det Norsk-Israelske handelskammeret er en god parallell til mye av det som skjer rundt utøverne i Vancouver. 

Gunde Svan langer ut mot Northug etter hans målgang. Svenskene vant, men Gunde er opprørt – over Northug. For fem dager siden vant Hellner 30 kilometeren. Northug var opprørt – over svensken Hellner. Og alle langer de ut. 

Kanskje har det Norsk-Israelske handelskammeret større grunn til indignasjon mot Israel-boikottere enn det Gunde har mot Northug og Northug har mot Hellner, men en ting har de i alle fall til felles – mangelen på raushet.

Tenk så mye bedre det ville vært hvis Gunde hadde gledet seg over det svenske stafettgullet og gratulert våre gutter med sølv?

Jeg er helt sikker på at Northug også ville hatt godt av å betingelsesløst gratulert Hellner med gull, og lagt 11. plassen bak seg! 

Og jeg er helt sikker på at det Norsk-Israelske handelskammer ville stått seg bedre på å være betingelsesløst glade for at Omer Abel fikk lage OL-medaljen. For som kunstneren selv sa; ”Det er en stor ære, det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Æres den som æres bør!