Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sportsrelatert’ Category

Foto: Jeses (CC 3.0.)

Da jeg startet på dette blogginnlegget tidligere i dag var jeg småsint. Jeg hadde tenkt å skrive et indignert og moralsk innlegg mot møkkagubbene som fortsatt holder på sine reaksjonære holdninger i forhold til kvinnelige skihoppere. Men jeg telte til ti. Jeg tok meg en runde og telte igjen.

Jeg vil heller skrive en hyllest til Anette Sagen. En skikkelig godtekst som kan formidle hvor utrolig glad jeg er for at det finnes damer som henne.

År etter år, kamp etter kamp, mørkemann etter mørkemann. Sagen er like blid, like sterk, like flink og utrolig klok.

Anette Sagen kommer til å stå igjen i historiebøkene side ved side med damer som Laila Schou Nilsen, Gerd von der Lippe og Grethe Waitz. Siden vår moderne tid så dagens lys har kvinner i alle miljøer, om det så er på arbeidsplassen, i hjemmet, i kulturlivet eller i idretten, måtte kjempe mot undertykkende menn som har vært redd for sine posisjoner.

Det er derfor en lettelse for alle oss som ikke er noe særlig i skisporet, eller på idrettsbanen, at det finnes damer som Annette Sagen og hennes medsøstre fra eldre dager og fram til i dag.

Det er ikke så mange arenaer igjen for de engstelige herrer. Deres hegemoni er i ferd med å skrumpe inn til blotting og skihopp, og da er det kanskje ikke så rart at de hegner så godt om hopprennene sine.

Så takk, Laila Schou Nilsen for at du deltok i Rally Monte-Carlo i 1963.

Takk, Gerd von der Lippe for at du trosset Aftenposten og idrettsklubben Tjalve, og deltok i Holmenkollstafetten i 1972.

Takk Grethe Waitz for at du har vært et stort forbilde for kvinneidretten i hele din karriere.

Og i dag takker jeg Annette Sagen for at du hopper i Holmenkollen i kveld. Takk for at du ikke gidder å kommentere verken byråder, Romøren, rennledere eller VG-journalister. Takk for at du går i fotsporene til flotte damer før deg. Tvi tvi i kveld. Det første hoppet i nye Holmenkollen er ditt!

Advertisements

Read Full Post »

Unntakstilstanden er over.

Det er duket for OLs siste dag. Pål Gordon Nilsen skal være ”fredagskonge” for siste gang. Med seertall opp mot 1,8 millioner har sportsredaksjonen i NRK virkelig fått føle på kroppen hvordan Skavlan og Almaas har det hver eneste fredag. Men etter i kveld er det slutt.

Northug skal kjempe mot Bauer, vi skal bli glad eller skuffet et lite øyeblikk før hverdagen igjen tar oss. I natt kunne vi glede oss over sølv til curling-gutta med Ulsrud i spissen. Det var aldri noen tvil. Canada måtte vinne denne kampen. De var best. Vi så det, Ulsrud og co. skjønte det. Trulsen satt på tribunen og lot seg imponere over Canadas presise spill, og det var så utrolig deilig å kunne unne vår motstandere et gull. Hurra. Gratulerer til Canada. Det var ingen tvil. Canada var best.

Litt vemodig må jeg ta fatt på alle ugjorte oppgaver. Alt som ble liggende fordi det var så mye annet å foreta seg disse siste 16 dagene. Jeg skulle ha ryddet i skapene. Jeg skulle ha funnet fram alle papirer til selvangivelsen. Jeg skulle ha sortert en haug med klær. Jeg skulle ha sortert dokumenter på harddisken.

Det er så mye jeg skulle ha gjort, men alt ble borte i en overveldende trang til å følge Svindal vs Miller, Bjørgen vs Kowalczyk, Ulsrud vs Martin og Bøkko vs Kramer. I dag er dagen da den siste duellen, Northug vs Bauer skal sette punktum for unntakstilstanden.

I min verden skal atter en gang jobben, familien, venner og husarbeid få mer fokus. I morgen er dagen da det er slutt på at uttrykk som is i rubben blir viktig. Vi skal slippe å forholde oss til selvhøytidelige sportssjournalister som avkrever våre utøvere full underkastelse i sine ”inkvisitoriske” spørsmålsstillinger – Vær litt lei deg’a Northug! Kom igjen’a – si unnskyld! Vær litt lei deg’a!

I morgen er dagen da vi kan oppsummere 16 dager i Vancouver. Var det verdt det? Har jeg gått glipp av noe der ute i samfunnet, mens jeg satt inne og så på TV? Har favorittartisten min holdt konsert uten at jeg oppdaget det? Burde jeg vært på kino? Skulle jeg heller ha lest meg opp på Knausgård 2, 3 og 4?

Jeg satt stort sett inne disse 16 dagene. Og så på TV. Lot meg trollbinde av spenningen. Lot meg irritere av usaklighetene. Lot meg provosere av mangelen på raushet i alle ledd. Men først og fremst så lot jeg meg imponere av utøvere som gir alt i dette mesterskapet de tross alt har forberedt seg på de siste fire årene. Men nå er det over. Nå skal is i rubben byttes ut mot Knausen. Opphentingen har startet. Jeg er i ferd med å ta igjen forspranget!

Read Full Post »

Hva sier de norske Israel-boikotterne nå? Spør det Norsk-Israelske handelskammeret. Med en dårlig skjult triumf i pennen, kan kammeret melde om følgende:

Hver gang norske idrettsutøvere står på den olympiske pallen mottar de en medalje utformet av en israeler, den Jerusalem-fødte Omer Arbel. Flere måneder før de olympiske vinterlekene startet vant Israel sin første gullmedalje. I konkurransen om hvem som skulle designe de 882 medaljene, gikk Omer Abel av med førsteplassen.

”Det er en stor ære,” sier den olympiske vinneren i designkonkurransen til Jerusalem Post. ”Det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Dette er jo egentlig en veldig fin historie. En historie om kunstneren fra Israel. Kunstneren som kommer fra et land uten vinteridrett. Et land full av konflikter til verden rundt seg. Det var fra dette landet man bestilte årets medalje til de olympiske leker. 

Holdningen fra det Norsk-Israelske handelskammeret er en god parallell til mye av det som skjer rundt utøverne i Vancouver. 

Gunde Svan langer ut mot Northug etter hans målgang. Svenskene vant, men Gunde er opprørt – over Northug. For fem dager siden vant Hellner 30 kilometeren. Northug var opprørt – over svensken Hellner. Og alle langer de ut. 

Kanskje har det Norsk-Israelske handelskammeret større grunn til indignasjon mot Israel-boikottere enn det Gunde har mot Northug og Northug har mot Hellner, men en ting har de i alle fall til felles – mangelen på raushet.

Tenk så mye bedre det ville vært hvis Gunde hadde gledet seg over det svenske stafettgullet og gratulert våre gutter med sølv?

Jeg er helt sikker på at Northug også ville hatt godt av å betingelsesløst gratulert Hellner med gull, og lagt 11. plassen bak seg! 

Og jeg er helt sikker på at det Norsk-Israelske handelskammer ville stått seg bedre på å være betingelsesløst glade for at Omer Abel fikk lage OL-medaljen. For som kunstneren selv sa; ”Det er en stor ære, det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Æres den som æres bør!

Read Full Post »

To indre og vekk me’n

I går kveld, etter 10 000 meteren var det kun en tanke som sto igjen. Jeg er så glad jeg ikke er trener’n til Sven Kramer.Med bildet av den fatale pekefingeren som viste verdens beste skøyteløper feil bane. Nederlenderen som med dette ga begrepet to indre og vekk me’n en helt ny mening.

Jeg var så glad jeg ikke var han som sto for den fatale feilnavigeringen, og samtidig skulle være han som trøstet. De hadde seier’n inne. Han visste at denne kvelden skulle gå inn i historien som en av de viktigste. Han skulle egentlig ha stått på tribunen og deltatt i hyllesten fra elleville fans når Kramer hoppet opp på podiet for å ta imot sin andre gullmedalje.

Men det ble ikke slik. Han pekte på feil bane, og alt ble snudd på hodet. I stedet kunne Sør-Koreaneren Lee Seung-hoon motta hyllesten, mens Gerard Kemker for tusende gang så for seg øyeblikket da han pekte på feil bane.

Det er en slags trøst å tenke på at Gerard Kemker er mannen bak suksessen Sven Kramer. Det er Kemker som har stått Kramer last og brast i oppbyggingen av denne fantastiske skøyteløperen. Og for alt jeg vet er de allerede godt forlikt.

Det er alltid noen som gjør feil. Noen feil er større enn andre. Noen feil kan man skjule, og noen feil kringkastes direkte. Vi har alle opplevd å gjøre noen gale og uforklarlige valg, men de aller, aller færreste av oss gjør våre feilvurderinger med vissheten om at flere titalls millioner mennesker sitter og ser på.

Noen glemte å telle runder. Også Kramer. Kemker er en stor trener, Kramer er en stor skøyteløper. De reiser hjem til Nederland med gull på 5000 meter og en visshet om at det kunne ha blitt gull på 10 000. Selv skal jeg tenke litt på denne fatale feilnavigeringen neste gang det er jeg som glemmer å telle runder eller peker ut feil retning. Jeg skal ta med meg blikket som lyste vantro og skuffelse neste gang jeg eller noen rundt meg gjør en feil som har konsekvenser for andre. Også skal jeg tenke litt på Kemper, og litt på Kramer og være glad for at det ikke sitter flere titalls millioner mennesker og følger med.

Read Full Post »

OL i Vancouver. De første seks dagene besto av skuffelser over mangel på norsk gull. Så skulle det endelig skje. Marit Bjørgen tok sitt første gull. Marits første individuelle OL-gull, og nasjonens første gull under vinter-OL 2010. Feiringen skulle begynne.

Men noen tar bort fokuset. Petra Majdic fra Slovenia. Hun kjører utfor løypa under trening. TV-bildene viste det. Majdic forsvinner rett ned i et stort mørkt hull omkranset av grantrær.

Med fire brukne ribbein, vann i lungene og mørbanket kropp kjempet hun seg inn til en bronseplass. Petra Majdic har vært suveren i verdenscupen i sprint. Hun vant i 2006/2007. Hun kom på andreplass i 2008/2009. Hun vant i Davos i desember, og hun vant i Oberhof i januar. I går var hun den største favoritten. Hun skulle ta hjem OL-gullet.

Tidligere i dag kunne hun melde om at karrieren sannsynligvis er over, men hun var glad for bronsen. Hun mente hun hadde fått lønn for strevet. En tredjeplass. En bronsemedalje i vinter-OL 2010, fire år etter at hun tok sin første verdenscupseier. Medaljen skal dekoreres med diamanter for å minne henne om at hun en gang nesten klarte å nå helt til topps i det mesterskapet hun har forberedt seg til de fire siste årene. Nesten helt til topps.

Read Full Post »