Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hverdagsbetraktninger’ Category

Man hører det ofte. Ikke provoser folk du ikke kjenner unødvendig. Ikke mas om plassen i drosjekøen med kranglete og fulle medmennesker. Hvis noen kommer bort til deg når du er på byen og tar fra deg glasset ditt – la dem beholde det. Ingen øl eller drink er verdt en krangel med et menneske du ikke kjenner. Det kan bli overskrifter av slikt.

På fredag var Colosseum kino fylt til randen av et forventningsfullt premierepublikum. En helt vanlig dag på jobben skulle vises. Rad 17, plass 52 sto det på min billett. Etter at direktøren for Oslo kino hadde ønsket velkommen, produsenten hadde takket og regissøren hadde talt, var det klart for visning. Filmen har fått god mottakelse stort sett over hele linja, og jeg vil bli rett og slett bli overrasket hvis ikke Ingar Helge Gimle får Amanda-prisen for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Sven O. Høiby. Det var i det hele tatt god stemning.

Etter forestillingen var vi en liten gjeng som stoppet ved et vannhull og tok en øl, før vi gikk videre på premierefest. Det var her det store dramaet for min del skulle skje. Det var i løpet av denne kvelden jeg burde ha tenkt litt på rådene jeg har fått, og rådene jeg ofte gir.

En premierefest er en rar affære. Et hipt lokale er stilt til disposisjon. Man får litt mat i magen, og barer er satt opp på hver sin side av et ekstremt stort dansegulv. DJ’en spiller kul og veldig høy musikk. Skuespillere, filmarbeidere, distributører, mediafolk, forfattere og en haug med andre mennesker vandrer hvileløst rundt og ser etter om det er noen enda kulere å snakke med enn deg. Jeg kjenner at jeg på den ene siden synes det er helt ok å henge ved en søyle med en pils og titte rundt på alle menneskene, mens på den annen side er det i grunn ganske håpløst, all den tid jeg ikke er i stand til å veksle et kløyva ord med noen uten å brøle.

Etter en stund har kveldens DJ sortert seg tilbake til 80-tallet. Maria Magdalena av Sandra gjaller ut av høytalerne, og en av mine gode kollegaer og jeg kaster oss ut i dansen. Vi hadde nettopp kjøpt oss hver vår overprisede flaske Carlsberg, og satt dem fra oss på nærmeste bord. Midt i dansen observerer jeg en danseglad dame i gullbukser på vei bort mot det samme bordet. Hun griper tak i min ølflaske. Ingen big deal, men jeg danset meg bort til henne, smilte så pent jeg kunne og grep ølen min tilbake. ”Jeg tror du tok feil øl”, sa jeg. ”Denne ølen er min, jeg har nettopp kjøpt den”, sa jeg. Samtidig kommer min kollega dansende og passer på å gripe tak i sin.

Vi danser videre, nå med hver vår øl i neven. Men noe har forandret seg. Det har kommet en litt ekkel stemning over dansegulvet. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men jeg skjønner det fort. Damen med gullbuksene har stoppet å danse. Hun står rett opp og ned midt på dansegulvet, ser sint ut og peker på meg. Det er i dette øyeblikket jeg begynner å angre. Det er nå jeg tenker at ”Shit, jeg burde latt den ølen gå”. Overpris eller ei. Damer med svarte øyne som stopper å danse, står helt stille, glor olmt og peker, er aldri noe godt tegn.

Min kollega og jeg danser oss ut av gulvet, tar med vår mannlige kollega og skjønner at det er på tide å gå. Damen i gullbuksene følger oss med blikket. ”Dubliners” sier han. ”Vi går på Dubliners”. Vi går mot utgangen, jeg observerer gullbuksene i dødvinkelen, 20 meter bak meg. Vi kommer til trappen, det er en etasje ned. Vi blir enige om å gå en tur innom toalettet før vi tusler videre. Midt i trappen snur jeg meg halvt. Gullbuksene er fortsatt 20 meter bak meg. Jeg gir min kvinnelige kollega beskjed om at jeg helst ser at vi går på do sammen. ”Damen med gullbuksene følger etter oss” sier jeg. Vi setter opp tempoet, svinger oss rundt trappen når vi når første etasje. Gullbuksene har satt opp farten. Vi begynner å løpe. Vi ser handikaptoalettet ligge i hjørnet. Vi spurter bort. Gullbuksen er nå 5 meter bak oss. Vi stuper inn på toalettet, og kaster oss mot døren. Et tiendelssekund senere ville gullbuksene ha vært inne på rommet sammen med oss. Vi holder igjen døren så hardt vi kan, slik at vi får låst. Utenfor står det et menneske, rasende sint og sparker, sparker, sparker. Med all den kraft hun har. Hun sparker og hun slår. Jeg er et øyeblikk engstelig for at døren skal gi etter. Jeg ser på min kollega og gir klar beskjed. Jeg går ikke ut av dette rommet uten at jeg vet at politiet står på den andre siden.

Vi kommer på at vår mannlige kollega er på den andre siden. Vi ringer ham, forklarer situasjonen, og han kommer oss til unnsetning. Han holder utkikk. Når gullbuksene selv må på do, gir han oss beskjed. Vi ser vårt snitt til å stikke. Vi åpner døren og ser oss engstelige rundt. Kysten er klar. Tror vi. Når vi kommer fem meter ut i gangen ser jeg et par gullbukser. ”Løp”, roper jeg. ”Løp, som et helvete”. Vi løper. Vi kaster oss igjennom folkemassen. Vi ser utgangsdøren. Vi løper ut på gaten. Vi går på Dubliners. Gullbuksene har gitt opp kampen. Og vi har lagt premierefesten bak oss.

Så nok en gang må jeg minne meg selv på rådene jeg får, og rådene jeg gir. Neste gang jeg er på et dansegulv, eller holder på med andre ting som gjør at olme damer overtar min overprisede øl skal hun få beholde den. Det er helt i orden. Jeg spanderer. Jeg kjøper meg en ny. Vendepunktet kom i det øyeblikket jeg hevdet min rett, men den retten var ikke mye verdt da jeg sto på den andre siden av toalettdøren og lurte på hvordan i all verden jeg hadde havnet i denne situasjonen. Vendepunktet er vesentlig. Og dersom vendepunktet ikke koster mer enn en snau hundrelapp, er det verdt det!

Hvis jeg hadde valgt anderledes da vendepunktet kom, hadde kanskje kvelden blitt avsluttet med at gullbuksene hadde stått bak meg i køen på toalettet, riktignok med min øl i hånden, men i hyggelig passiar om hvor bra filmen var, framfor å prøve å sparke inn døren med meg som livredd tilskuer på den andre siden.

Reklamer

Read Full Post »

Før du begynner å lese dette innlegget, vil jeg anbefale deg og først lese blogginnlegget Tidstyver og mandagsprodukter: https://gaathaug.wordpress.com/2010/03/04/tidstyver-og-mandagsprodukter/ Les også kommentarene jeg har lagt til på slutten. Deretter kan du fortsette å lese her:

Ordnet seg, du liksom.

I min lille naive verden trodde jeg at mandagstelefonen fra HTC skulle kunne byttes ut i en som jeg kunne stole på. Den gang ei.

På tirsdag ringte en mann fra HTC, hyggelig kar. Han ville gjerne møte meg på torsdag for å høre hva som egentlig var problemet. Dette syntes jeg selvfølgelig var en god plan. Han ville gjerne at vi skulle møtes hos Telehuset, der jeg opprinnelig hadde kjøpt min HTC Touch.

Jeg troppet opp kl. 12:30 som avtalt, og møtte mannen fra HTC. Du verden. Dette ble et møte som gjorde inntrykk. Dette ble et møte hvor jeg plutselig forsto at jeg har ikke et problem med Telenor eller Telehuset. Telenor er frikjent. De burde vært frikjent i utgangspunktet. Alt jeg har å gjøre med Telenor er abonnement og bindingstid, og jeg er helt sikker på at de kommer til å være lempelige med bindingstiden hvis de får servert min historie.

Telehuset er også frikjent. Det står veldig klart for meg hva de møter av regler og rutiner i forhold til sine leverandører etter at jeg har hatt et kort, men absurd møte med representanten fra HTC.

Som sagt, møtte jeg til avtalt tid på Telehuset. HTC-mannen ville, naturlig nok, ha min versjon av hvordan hele denne kjedelige historien har kommet i stand. Jeg forklarte, så godt jeg kunne om feil en, feil to og feil tre. De to første, godt dokumentert gjennom Telehusets kunderapport til servicekontoret til HTC.

Problemet mitt, skjønte jeg etter hvert, var at HTC’s autoriserte servicearbeidere ikke fant noen feil på telefonen verken den ene eller andre gangen den var inne til reparasjon. Før jeg møtte HTC-mannen, har ikke jeg tenkt at dette skulle bli problematisk for min troverdighet, all den tid Telehusets egne folk selv så hva som var galt med telefonen da jeg møtte opp for å reklamere.

Mannen fra HTC hadde en plan. Han ville at vi skulle framprovosere feilen sammen. Slik at han med egne øyne kunne se at det faktisk var noe galt med telefonen. Han sa ikke at han ikke trodde på meg, men jeg fikk helt bestemt et inntrykk at det var dette som var problemet. Jeg forsøkte å forklare HTC-mannen at det kanskje kunne bli litt vanskelig å framprovosere feilen, siden feilen oppstår når du minst venter det. Og slik gikk replikkvekslingen.

Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger jeg prøvde å forklare problemet. Sannsynligvis like mange ganger som han prøvde å få meg til å forstå at han ikke kunne godta feilen før han hadde sett den selv. Jeg prøvde nok en gang å få ham til å bruke reklamasjonsseddelen fra Telehuset som underlag, men det måtte jeg forstå at han ikke kunne siden hans autoriserte servicepersonell ikke kunne påvise feil.

Jeg kjente at jeg ble riktig så ergelig og forferdelig frustrert. Det kommer til et punkt der usaklighetene begynner å banke på døren, men jeg tenkte hardt, hardt, hardt; vær saklig! Vær saklig! Et sted underveis i vår usedvanlig dårlige samtale gir jeg beskjed om at slik jeg ser det er det tre mulige løsninger på problemet.

1) Jeg får heve kjøpet

2) Jeg får ny telefon

3) Jeg legger HTC’en min tilbake i hylla, venter på at bindingstiden er over, og kjøper meg en ny telefon av et helt annet merke. Det faktum at jeg har brukt 6000 kroner på et produkt jeg ikke kan bruke får gå på min egen tabbekvote.

HTC-mannen ville ikke gå med på noen av punktene (alternativ 3 trenger han jo for så vidt ikke å forholde seg til).

Han ville gjerne, nok en gang, at vi sammen skulle framprovosere feilen ved telefonen. Da ble jeg fortvilet. Hjelp. Slipp meg ut. Er det mulig?

Hvordan kan det ha seg at en voksen mann med et snev av dannelse ikke har oppfattet at det ikke bare er å skru på telefonen og vente på at feilen skal oppstå?

Under hele vår passiar, er Telehusets daglige leder tilstede. Hun overhører samtalen, og prøver innimellom å justere vår replikkveksling slik at den kan komme på bedre kjøl. Ære være henne for det.

I min siste runde av forklaringer til HTC-mannen kjenner jeg at jeg ikke lenger kan se på ham når jeg snakker. Jeg vet at jeg ikke kommer igjennom. Han vil ikke forstå. Jeg dreier hodet litt mot venstre, ser Telehusets daglige leder inn i øynene og forklarer saksgangen en gang til. Jeg ser at hun forstår hva jeg snakker om. Jeg skjønner at jeg ikke er helt ute å kjøre når det gjelder min pedagogiske framlegging av problemet. Når jeg er ferdig med min siste forklaring, stadig med øynene festet på daglig leder, hører jeg HTC-mannen si at han nå forstår hva jeg snakker om. Jeg snur meg mot ham og tenker at det er fint. Han forstår. Så sier han; la oss nå skru på telefonen sammen, så ser vi om vi kan framprovosere feilen.

Da svartner det for meg. Jeg ser på daglig leder, og alt jeg klarer å si er – Kan du være så snill å hjelpe meg her? Jeg snur meg for å gå. Jeg gir beskjed om at telefonen kan de beholde. Jeg velger alternativ 3, bortsett fra at jeg forærer min 6000-kroners HTC Touch til HTC-mannen. Han kan beholde den. Kanskje vil den virke i ett døgn før den går i svart. Kanskje vil den virke i 14 dager eller ett halvt år. Det spiller ingen rolle. Telefonen er ikke min lenger. Den har fått et nytt hjem.

Read Full Post »

I kveld skulle jeg egentlig ha jobbet. Jeg skulle ha sjekket mailer. Jeg skulle ha laget en rapport. Jeg skulle nok sannsynligvis ha startet på et strateginotat. Jeg skulle ha lest ferdig et manus, og jeg skulle ha lært meg å lese den nye oversikten fra regnskapskontoret vårt.

Jeg tar en telefon til en kollega. Han har sendt meg en sms tidligere i dag. Ring meg ved høve, sto det. Sønnen min er godt plassert i badekaret, og jeg tar en telefon.

”Mamma, hvem snakker du med?”

”En på jobben”

”Er det tante på telefonen? ”

”Nei, det er en på jobben”

”Hvem, på jobben? Er det noen jeg kjenner?”

Jeg gjør telefonsamtalen ferdig. En fin og konstruktiv samtale. Vi ønsker hverandre en god kveld, og jeg setter meg ned med PC’en i fanget.

Fra badekaret kommer det nye spørsmål.

”Mamma, hva gjør du nå? ”

”Jeg jobber litt.”

”Jo, forresten, mamma, kan vi se sjelen?”

”Ehh, nei, men jeg tror man kan føle den”

”Du, hvis jeg er gutt, ligner jeg på faren min. Hvis jeg er jente, ligner jeg på moren min.”

”Å? Jeg synes du ligner litt på både faren din og meg, jeg”

”Fikk du bedøvelse da du fødet?”

”Ja”

”Gjorde det fortsatt vondt? Selv om du fikk bedøvelse?”

”Ja”

”Hvor vondt?”

”Ganske vondt.”

”Like vondt som for eksempel å falle ned en trapp?”

”En annen type vondt.”

”Hvordan da vondt? Svivondt? Voksevondt?”

”Kanskje en blanding av vondt i magen og voksevondt og litt til”

”Bare vondt i magen, voksevondt og litt til? Skjer det ikke noe vondt med menn?”

”Nei ikke sånn.”

”Kult!!”

Jeg logger meg ut av arbeidsdokumenter og mailsystemer og tar fram et word-dokument. Jeg roper sønnen ut av badekaret. Finner fram håndkle og pysj. Tid for kveldsmat.

”Du mamma, kan jeg få et eple? Jeg er så sulten”

”Jeg skal lage skiver til deg.”

 ”Mamma, jenter og damer er flinkere til å se til siden. Gutter og menn er flinkere til å se rett frem. Det sier Maria. På SFO”

”Å? Hva mener hun med det da?”

”Jeg vet ikke. Hva tror du?”

I går var det 8. mars. Sønnen min er opptatt av forskjell på kvinner og menn, fødsler, vondter, sidesyn og sjelens innpakning. Dette er gode saker.

Jeg tror ikke jeg skal jobbe mer i kveld. Jeg skal bli litt i dette øyeblikket. Bli med poden inn i denne rare, men viktige samtalen. Skru av telefonen og droppe målet om å være à jour med mailene. Jeg skal tenke litt på åtteåringens nysgjerrighet og perspektiv på livet. Også skal jeg fundere litt på hva Maria kan ha ment med sidesyn og rett fram.

Read Full Post »

Jeg er så utrolig frustrert over mandagsprodukter. Eller produkter med såkalte barnesykdommer. I november bestemte jeg meg for å kjøpe ny mobil. En HTC Touch. Den skulle være så bra. Den skulle konkurrere med det meste av andre merker på markedet. Jeg tuslet inn på Telehuset, ble enig med Telehus-mannen, og gikk strålende fornøyd ut av butikken med min nye telefon.

Etter kun kort tid viste det seg at jeg hadde fått et mandagsprodukt. En HTC med barnesykdom. Jeg leverte den inn hos Telehuset som skulle sende den videre til sin leverandør. En enkel reklamasjon, trodde jeg. Feilen var rett og slett at skjermen gikk i svart. Etter ett par uker med lånetelefon fikk jeg beskjed om at min nye HTC var klar for avhenting. Da jeg møtte opp, ymtet jeg frampå om at jeg kanskje hadde fått meg en mandagstelefon? Men Telehus-mannen forsikret meg om at dette måtte man regne med. At slikt skjedde med tekniske innretninger, var ikke uvanlig. Nevnte jeg at telefonen kostet sekstusen kroner?

Det gikk tre, fire uker. Så skjedde det igjen. Den sekstusenkroners dyre HTC’n kollapset igjen.

Denne gangen hadde ikonene på skjermen lagt seg oppå hverandre.

Jeg gikk tilbake til Telehuset. Nå tok jeg på den alvorlige minen. Jeg vil bytte telefon. Jeg vil ikke ha en sekstusenkroners dyr mandagstelefonen av merke HTC. Jeg vil slå opp med HTC. Et kjærlighetsforhold som har vart i tre-fire år. Vi er ferdige med hverandre.

Telehus-mannen var ikke villig til å komme meg i møte der. Han kunne opplyse om at reklamasjonsretten i Norge var slik at jeg ikke kunne heve kjøpet før jeg hadde levert inn en vare med dokumentert feil 5 ganger! 5 ganger? Ja, sa Telehus-mannen. Og ville i samme slengen understreke at forbrukere i Norge burde være glad for dette, for vi har de beste rettighetene i hele verden!

Jeg telte til ti inni meg. Ikke sint nå, ikke sint. Vær høflig, vær blid. Sinte damer på 44 får aldri god service. Etter nedtelling ba jeg Telehus-mannen om å registrere reklamasjon nummer to på telefonen før han sendte den av gårde igjen. Da smilte han mot meg og sa; dessverre, dette er nok ikke feil nummer to. Dette er første feil med ikoner oppå hverandre. Den første feilen var svart skjerm, så dette teller ikke for å oppnå fem feil. Er det mulig? Er det virkelig mulig? Jeg prøvde å argumentere om, at slik jeg så det, var det samme feil. Skjermen gjør rare ting, som uansett hvordan du ser det, ender med at jeg ikke får brukt telefonen.

Men nei. Han registrerte feilen som annen type feil, og jeg hadde nå plutselig to muligheter for å få 4 nye feil innenfor reklamasjonstiden før jeg eventuelt kan heve kjøpet. På dette tidspunktet er mitt forhold til HTC, Telenor og Telehuset i ferd med å ligne på en bitter strid mellom partnere som burde gått fra hverandre for lenge siden.

Men, siden jeg var bundet til bindingstid med Telenor, en veldig dyr telefon fra HTC kjøpt hos Telehuset, måtte jeg bli i dette ulidelige forholdet.

Telehus-mannen sendte telefonen til sin leverandør. Ett par uker etter dette får jeg melding om at telefonen atter en gang er klar for avhenting. Denne gangen fikk jeg snakke med en en Telehus-dame. Hun kunne til alt overmål skryte hemningsløst av HTC, men anbefalte meg å ta direkte kontakt med dem. Hvorfor det? Spurte jeg. Det er jo Telehuset jeg har avtale med.

Jeg jobber som forlagssjef i et mellomstort forlag. Hvis en kunde kommer til oss og klager på innbindingen av en bok, så vil jeg ikke drømme om å sende kunden videre til trykkeriet eller bokbinderiet? Jeg gir kunden en ny bok med det samme. Med et smil. Med en selvfølgelighet. Med raushet og med glede!

Nå har det gått noen uker siden sist jeg hentet min skakkjørte HTC fra reparasjon for andre gang. Og du vil ikke tro det – skjermen gikk i svart. Min HTC Touch til sekstusen kroner har nok en gang bukket under for barnesykdommer og understreket for meg en gang for alle – jeg har kjøpt meg en mandagstelefon.

Så, nå skal jeg snart ned til Telehuset igjen, for å sjekke inn feil nummer tre som har oppstått i løpet av tre måneder, dog registrert som feil nummer to i forhold til svart skjerm.

Jeg har brukt mye tid og frustrasjon over dette. Tapt arbeidstid, dårlig humør og andre uhumskheter på grunn av et usedvanlig dårlig servicenivå hos Telehuset.

Jeg ser fram til å slå opp på ordentlig. Når bindingstid og kontrakter er oppe og avgjort, når boet kan deles og partene endelig kan gå hver til sitt.

Med mindre Telehus-mannen og HTC finner det for godt å si at skjermen har gått i blått eller grått eller noe annet som gjør at de slipper alt ansvar, og heller gjør som de pleier å gjøre – skyve ansvaret over på kundene sine.

Selv skal jeg fortsette å bruke min gamle reservetelefon, uten muligheter for pushmail, applikasjoner og direkte dataoverføring. Det kan være fint det og. Jeg slipper frustrasjoner, jeg ergrer meg ikke et sekund. Jeg ser fram til å bruke all overskuddstid til å lese en god bok i stedet!

Read Full Post »

Tirsdag kveld i vinterferien. Roen er i ferd med å senke seg over stua. Jeg sitter med PC’en i fanget. Sønnen sitter i badekaret og mannen er på øving. Ute faller snøen og plutselig slår åttitallet inn!

Fra badet i 2. etg. runger følgende høylydte sang fra barnemunn: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender. Så blir det stille i 10 sekunder før da capo. En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.

Kate Gulbrandsen? Sitter sønnen min i badekaret og synger Grand Prix-slageren Mitt liv fra 1987?

Jeg venter, jeg lytter, jeg venter litt til. Så kommer det nok en gang: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.

O lykke. Min sønn, en ektefødt sønn av ei som virkelig satt pris på 80-tallet har de siste ukene kommet hjem fra aktivitetsskolen og utvidet sitt repertoar med 80-tallssvisker som spenner fra Michael Jackson til Jahn Teigen, og nå også Kate Gulbrandsen. 

Faren hans er ikke fullt så imponert, og prøver å kompensere med Solveig Slettahjell og Keith Jarret. Det funker det også. Sønnen vet å sette pris på både lettvinn populærmusikk fra 80-tallet, og fars jazzsamling fra flere tiår.

Selv setter jeg meg godt til rette i sofaen og er glad for at jeg kan være glad for at sønnen er glad for en låt av Kate Gulbrandsen jeg ikke var så glad for i 1987, men blir veldig glad for når jeg får den i reprise 23 år etterpå.

Read Full Post »

Sønnen til mannen min skal bli pappa. Min sønn på 8 år skal bli onkel. Jeg er 44 år og gift med en mann som har 6 barn. Jeg er mor til en av dem. Han er 8 år, og skal bli onkel! Min mann skal bli bestefar. Og jeg skal bli – hva da? Jeg skal kanskje bli bonus-bestemor? Ste-bestemor? Beste-Anne? Min svigermor, som alltid har vært farmor, skal bli oldemor.

Du storeste verden. I løpet av et lite sekund, en liten beskjed. En ganske så flott beskjed, så har hele hierarkiet forskjøvet seg ett ledd. Det er ikke så lenge siden jeg omtalte generasjonen over meg som middelaldrende. Helt til en av de 6 barna – ikke han på 8, velmenende kremtet og ga meg beskjed om at jeg fikk nyte de få årene jeg hadde igjen som middelaldrende. Det er ikke så lenge til du er over midtgrensa…

Så her sitter jeg da, en middelaldrende kvinne som er veldig, veldig glad for at den eldste sønnen til mannen min skal bli pappa. Jeg er strålende fornøyd med at kjæresten min skal bli farfar, og jeg synes det er stas og morsomt at sønnen min på 8 skal bli onkel. Så er det opp til meg å gjøre meg fortjent til en tittel fra den nye verdensborgeren.

Read Full Post »

Min gode kollega og venninne Anne Britt mener at vi er mye mer mottakelig for alternative påvirkninger enn noensinne. Selv har hun konvertert totalt til alternativt kosthold. Hun sverger troskap til Detox og Supermat. Gojibær, kokosvann, kakaopulver og linser. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk. Mest av alt er jeg skeptisk til å gi slipp på kaffen, biffen og bamsemumsen.

Anne Britt har også begynt å lese alternativ litteratur. Hun søker til kurs med mystiske damer som har evner andre bare kan drømme om. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk. Mest av alt er jeg skeptisk til mystiske damer som mener de har evner andre bare kan drømme om.

Denne dreiningen i Anne Britts liv har bydd på en og annen utfordring i forhold til hvordan vårt vennskap og våre samtaler har utviklet seg. Jeg merker at jeg blir litt irritert når vi snakker sammen. Hun er så sikker på at alle disse tingene hjelper. Hun føler seg mer opplagt, sier hun. Og hun ser mer opplagt ut. Hun føler seg yngre, sier hun. Og hun ser yngre ut.

Så sitter jeg der da. Med irritasjonen min sittende fast i halsen. Hva bunner den i? Hvorfor provoserer hun meg?  Fordi det åpenbart er en livsstil som gjør henne godt? Fordi det minner meg på at jeg er 44 år og fortsatt ikke har klart å slukke sigaretten? Fordi hun har oppdaget noe jeg ikke skjønner? Eller fordi jeg rett og slett kommer til kort fordi hun har rett?

Jeg tastet inn superfood på Google og fikk 8 810 000 treff. Supermat ga meg 90 100 treff. Detox diett ga meg 2 180 000 treff.  Detox kur ga meg 25 900 treff.

Et lite øyeblikk var jeg i ferd med å tenke at  Detox og Supermat er i ferd med å bli mainstream. Gojibær skal overta for bamsemumsen, linsene skal erstatte biffen, og kokosvannet står klart hver morgen i stedet for min doble Americano.

Da tok jeg fram Google igjen. Bamsemums ga meg 20 000 treff, coffee ga meg 173 000 000 treff og biff ga meg 2 370 000 treff. Takk og pris. Alternativt er fortsatt alternativt, men bredt nok til at jeg skal ta meg sammen, og neste gang takke ja til linser, gojibær og kokosvann for en gangs skyld. Men de mystiske damene med evner andre bare kan drømme om tror jeg nok jeg må vente litt med. Selv om ”synske personer” ga meg 137 000 treff.

Read Full Post »