Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Generelle’ Category

Paradise Hotel?

Jeg skal ikke se bort fra at jeg har blitt en gammel kjerring som moraliserer over ting jeg egentlig ikke har peiling på. Men i dag har jeg sett på Paradise Hotel, og jeg sitter måpende igjen i sofakroken. I dag ble jeg gjennom TV-ruta ”kjent” med noen unge mennesker fra ulike steder i Norge.

 Torbjørn er fra Tromsø. Han liker å feste, er veldig veltrent og jobber vanligvis som selger. Han danser rundt med vekter, babyolje og tungekyss.

Niklas har bestemt seg for å være hyggelig mot Petter og Helfner slik at de holder seg unna Tine som alle liker.

Tine har operert inn 1,2 kilo silikon i brystene sine, og er litt ergerlig på at alle fokuserer på akkurat dette.  

Victoria jobber litt som modell og litt som barnehageassistent.

Karoline ler og ler og ler.

Emil kjører hofterull og gir alt for at damene skal kåre ham til Mr. Paradise (som er kveldens konkurranse).

Daniel prøver lapdance, og finner seg ikke helt til rette.

Også drikker de. Det er alltid åpen bar på Paradis Hotel. Åpen bar, lettkledde mennesker og rause kropper. Også er det baksnakking. Massevis av baksnakking. Ingen kan stole på hverandre. Overalt finnes det kameraer. Ute, inne, ved badebassenget, i baren, på stua, på toalettet, i dusjen.

Alle jobber hardt, intenst og voldsomt for å gjøre inntrykk. For at kameraene skal zoome inn på akkurat dem. De unge, unge menneskebarna har frivillig meldt seg på årets Paradise Hotel. Jeg har i dag sett en halv episode, og latt fingrene gli over tastaturet mens jeg har sett på. Jeg prøver å forstå hva de holder på med. Hva er det de ønsker å oppnå? De virker veldig selvsikre.

Akkurat nå er de ganske beruset. Nå krangler de. Og nå kysser de. Nå krangler de litt til. Himmel og hav. Nå har jeg sett på i ½ time. Det holder. Jeg takker for meg. Dette er noe av det mest idiotiske, sløveste og dustete TV-programmet jeg noensinne har sett. Kanskje med unntak av Big Brother.

Jeg håper for Torbjørn, Niklas, Petter, Helfner, Tine, Victoria, Karoline, Emil, Daniel og alle de andre som har sjekket inn på Paradise Hotel, sin skyld, at de får igjen det de håpet å oppnå ved å delta.

Jeg er redd tidenes hangover kommer som en boomerang når de kommer tilbake til virkeligheten og opplever at folk de møter, jobber intenst med å fjerne indre bilder som automatisk dukker opp når TV-bildene flimrer forbi inni hodet.

Eller kanskje ikke. Det er jo faktisk mulig at det er mange som blir imponert over gjestene på Paradise Hotel. Som gir deltagerne status. Som bidrar til at oppholdet har gitt mening. Det får jeg håpe for de unges skyld. Så kan slike gamle kjerringer som meg heller skru av TV’en og finne noe annet å se på. Og blogge om, for den saks skyld.

Reklamer

Read Full Post »

I dag har jeg bare lyst til å dele en utrolig morsom musikkvideo med alle som har lyst til å bli underholdt i 3 minutter og 53 sekunder. Lenge leve kreativiteten! Enjoy!

Read Full Post »

Blanke ark-syndromet

Jeg er en quizer.  Jeg lider av ”blanke ark-syndromet”.

Hver første tirsdag i måneden er jeg quizmaster på Litteraturhuset i Oslo. Hver måned sitter jeg og trekker fram nye spørsmål av hatten. Spørsmål som skal dreie seg om kultur og underholdning. Dette har jeg holdt på med noen år, og hver helg før den første tirsdagen i måneden sitter jeg og prøver å finne gode, vanskelige, morsomme og interessante spørsmål rundt disse temaene. Noen ganger er det lett å finne på gode spørsmål. Andre ganger er det vanskelig.

Akkurat nå er det vanskelig. Det føles som om jeg har spurt om alt fra før av. Jeg har satt min ære i at jeg ikke skal spørre om det samme to ganger. Og nå innbiller hodet mitt seg at jeg har spurt om alt en gang før. Det er selvfølgelig feil, men jeg kjenner at jeg er helt tom. Hvor skal jeg starte? Hvor skal jeg Google? Jeg har et par spørsmål på blokka, men de er så utrolig kjedelige. Jeg trenger et morsomt spørsmål. Et som forløser hele prosessen. Et spørsmål som er så morsomt og bra at jeg har lyst til å fortelle alle i min nærhet om hvor utrolig flink jeg er. Jeg vil se for meg de smilende quizerne på litteraturhuset, som nikker anerkjennende og kaster seg over oppgaven. Nå virker det som om at dette øyeblikket ligger langt, langt unna.

Det er som å skrive en god tale eller en god søknad. Du sitter med blokka eller pc’en foran deg og skriver ned noen ubehjelpelige setninger. ”Kjære brudepar. Så sitter vi her, og skal feire dere…” Hjelpe og trøste. Vi prøver igjen. ”Kjære brudepar. Så fint at det ble dere to…” Uff og uff. Ikke noe galt, men heller ikke en pangåpning.

Hvor sexy er det med en quiz som starter med spørsmålet ”I hvilket år vant filmen om Kon Tiki Oscar?” Ikke veldig sexy. Jeg må snu på problemstillingen. På samme måte som brudeparet selvfølgelig er vesentlig i en tale om brudeparet, er filmer, musikk og litteratur vesentlig i en quiz om kultur og underholdning. Men jeg må for Guds skyld unngå å spørre om ”I hvilket år…” Jeg må inn i kjernen av hva ting dreier seg om. Quizerne skal få spørsmål de kjenner igjen. Hvis de ikke klarer å svare riktig, skal de i alle fall lære noe nytt. Det meste er gangbart, men ikke årstall.

Slik er det med taler og søknader også. Finn den ene lille magiske påstanden som gjør at du kan spinne videre. Grip oppmerksomheten, få fram smilet, kast ut snøret og dra inn fangsten. Nå skal jeg finne det optimale åpningsspørsmålet. Jeg kjenner at inspirasjonen er i nærheten. Nå skal jeg fange den, spinne videre, og lage mine 30 spørsmål som skal utgjøre quizen på litteraturhuset på tirsdag.

Tiden er inne for å riste av seg ”blanke ark-syndromet”.

Read Full Post »

En bloggers betraktninger

Nå har jeg blogget i en uke. Hver dag har jeg sendt ut små betraktninger og historier fra mitt lille univers. Jeg prøver å finne min stemme. Jeg prøver å finne ut hva folk ønsker å lese. Ønsker de å lese i det hele tatt?

Jeg har fått noen kommentarer på Facebook. De er bare positive. Det er kanskje derfor det kalles venner. På Twitter har jeg ikke fått noen tilbakemeldinger, og det er vel også helt som det skal være med tanke på den ekstremt høye omløpshastigheten Twitter-meldingene har. Også har jeg fått noen få kommentarer her på bloggen. 

Etter at jeg begynte å blogge har jeg prøvd å orientere meg litt i forhold til hva andre blogger om. Jeg har funnet meg noen få favoritter. Deriblant Paul Chaffeys blogg. Han skriver om mye og mangt. En del av hans innlegg ligger langt utenfor mitt interesse- og kompetansefelt, men mye er utrolig bra. Blant annet hans gjengivelse av Fem bud for sosiale medier fra juni 2009! http://paulchaffey.blogspot.com/2009/06/fem-bud-for-sosiale-medier.html. I tillegg har han et veldig godt blogginnlegg om forlaget Macmillans kamp mot Amazon, basert på en artikkel i Financial Times. http://paulchaffey.blogspot.com/2010/02/gutenberg-slar-tilbake.html .

 En annen blogg det kan være verdt å følge er Vidar Kvalshaugs blogg Trampolineland: http://kvalshaug.wordpress.com/. Hvis bloggeren holder det han lover, skal vi få bli med i hans skriveverksted. Trampolineland er tittelen på romanen Kvalshaug slipper på Gyldendal til høsten, og vi som utenforstående, får via bloggen et innblikk i hvordan han ferdigstiller boken.

Vi har veldig ulike måter å blogge på, Paul Chaffey, Vidar Kvalshaug og jeg. Og det er det som er så utrolig morsomt med dette formatet. Så nå går jeg inn i uke nummer to i min blogg-tilværelse og ser fram til det.

Jeg skal fortsette å publisere mine små betraktninger. Små, små detaljer som vanligvis surrer rett forbi, men som av en eller annen grunn kan feste seg i bevisstheten lenge nok til at det får en egen liten historie som kanskje kan ha en større betydning, og som gjør den fortjent til å få en innpakning som etter hvert når flere enn meg, og nettopp derfor får en ny betydning for de som leser.

Read Full Post »

Kampen om oppmerksomheten

Foto: Marte Garmann Johnsen

I disse dager tilbyr flere forlag kurs og seminarer i sosiale medier for sine forfattere. Det er en god ting! I tider der kampen om oppmerksomhet vinnes av de aktørene som er mest synlig, blir det moro å følge initiativene som kommer.

Selv har jeg ikke gått på kurs, men har en stund meddelt meg i tide og utide på Facebook og Twitter. Nå skal jeg altså blogge. Jeg skal skrive om ting som opptar meg, og det på mer enn 140 tegn på Twitter, eller en flyktig statusmelding på Facebook.

Jeg kunne tenke meg å fortelle hele verden en mer balansert versjon av barnebokdebatten som ble dratt i gang av Steffen Sørum og Henrik Hovland i sommer. Jeg kunne tenke meg å fortelle hele verden en mer balansert versjon av Tiger Gartés angrep på forlagenes behandling av debutanter. Jeg kunne tenke meg å fortelle hele verden en mer balansert versjon av hvordan bokbransjen henger sammen, hvordan alle aktører er avhengige av hverandre og hvor viktig det er at vi beholder verdens beste bokavtale som kommer de aller, aller fleste av oss til gode. Jeg har også lyst å dele andre opplevelser, som jeg tror en og annen kan kjenne seg igjen i.

Jeg har altså ikke gått på kurs, men jeg skal følge godt med på de som har kurset seg. Nye og gamle bloggere, som skal som meg – prøve og feile, og lage sin egen stemme i all støyen rundt.

Read Full Post »