Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2010

Unntakstilstanden er over.

Det er duket for OLs siste dag. Pål Gordon Nilsen skal være ”fredagskonge” for siste gang. Med seertall opp mot 1,8 millioner har sportsredaksjonen i NRK virkelig fått føle på kroppen hvordan Skavlan og Almaas har det hver eneste fredag. Men etter i kveld er det slutt.

Northug skal kjempe mot Bauer, vi skal bli glad eller skuffet et lite øyeblikk før hverdagen igjen tar oss. I natt kunne vi glede oss over sølv til curling-gutta med Ulsrud i spissen. Det var aldri noen tvil. Canada måtte vinne denne kampen. De var best. Vi så det, Ulsrud og co. skjønte det. Trulsen satt på tribunen og lot seg imponere over Canadas presise spill, og det var så utrolig deilig å kunne unne vår motstandere et gull. Hurra. Gratulerer til Canada. Det var ingen tvil. Canada var best.

Litt vemodig må jeg ta fatt på alle ugjorte oppgaver. Alt som ble liggende fordi det var så mye annet å foreta seg disse siste 16 dagene. Jeg skulle ha ryddet i skapene. Jeg skulle ha funnet fram alle papirer til selvangivelsen. Jeg skulle ha sortert en haug med klær. Jeg skulle ha sortert dokumenter på harddisken.

Det er så mye jeg skulle ha gjort, men alt ble borte i en overveldende trang til å følge Svindal vs Miller, Bjørgen vs Kowalczyk, Ulsrud vs Martin og Bøkko vs Kramer. I dag er dagen da den siste duellen, Northug vs Bauer skal sette punktum for unntakstilstanden.

I min verden skal atter en gang jobben, familien, venner og husarbeid få mer fokus. I morgen er dagen da det er slutt på at uttrykk som is i rubben blir viktig. Vi skal slippe å forholde oss til selvhøytidelige sportssjournalister som avkrever våre utøvere full underkastelse i sine ”inkvisitoriske” spørsmålsstillinger – Vær litt lei deg’a Northug! Kom igjen’a – si unnskyld! Vær litt lei deg’a!

I morgen er dagen da vi kan oppsummere 16 dager i Vancouver. Var det verdt det? Har jeg gått glipp av noe der ute i samfunnet, mens jeg satt inne og så på TV? Har favorittartisten min holdt konsert uten at jeg oppdaget det? Burde jeg vært på kino? Skulle jeg heller ha lest meg opp på Knausgård 2, 3 og 4?

Jeg satt stort sett inne disse 16 dagene. Og så på TV. Lot meg trollbinde av spenningen. Lot meg irritere av usaklighetene. Lot meg provosere av mangelen på raushet i alle ledd. Men først og fremst så lot jeg meg imponere av utøvere som gir alt i dette mesterskapet de tross alt har forberedt seg på de siste fire årene. Men nå er det over. Nå skal is i rubben byttes ut mot Knausen. Opphentingen har startet. Jeg er i ferd med å ta igjen forspranget!

Read Full Post »

Blanke ark-syndromet

Jeg er en quizer.  Jeg lider av ”blanke ark-syndromet”.

Hver første tirsdag i måneden er jeg quizmaster på Litteraturhuset i Oslo. Hver måned sitter jeg og trekker fram nye spørsmål av hatten. Spørsmål som skal dreie seg om kultur og underholdning. Dette har jeg holdt på med noen år, og hver helg før den første tirsdagen i måneden sitter jeg og prøver å finne gode, vanskelige, morsomme og interessante spørsmål rundt disse temaene. Noen ganger er det lett å finne på gode spørsmål. Andre ganger er det vanskelig.

Akkurat nå er det vanskelig. Det føles som om jeg har spurt om alt fra før av. Jeg har satt min ære i at jeg ikke skal spørre om det samme to ganger. Og nå innbiller hodet mitt seg at jeg har spurt om alt en gang før. Det er selvfølgelig feil, men jeg kjenner at jeg er helt tom. Hvor skal jeg starte? Hvor skal jeg Google? Jeg har et par spørsmål på blokka, men de er så utrolig kjedelige. Jeg trenger et morsomt spørsmål. Et som forløser hele prosessen. Et spørsmål som er så morsomt og bra at jeg har lyst til å fortelle alle i min nærhet om hvor utrolig flink jeg er. Jeg vil se for meg de smilende quizerne på litteraturhuset, som nikker anerkjennende og kaster seg over oppgaven. Nå virker det som om at dette øyeblikket ligger langt, langt unna.

Det er som å skrive en god tale eller en god søknad. Du sitter med blokka eller pc’en foran deg og skriver ned noen ubehjelpelige setninger. ”Kjære brudepar. Så sitter vi her, og skal feire dere…” Hjelpe og trøste. Vi prøver igjen. ”Kjære brudepar. Så fint at det ble dere to…” Uff og uff. Ikke noe galt, men heller ikke en pangåpning.

Hvor sexy er det med en quiz som starter med spørsmålet ”I hvilket år vant filmen om Kon Tiki Oscar?” Ikke veldig sexy. Jeg må snu på problemstillingen. På samme måte som brudeparet selvfølgelig er vesentlig i en tale om brudeparet, er filmer, musikk og litteratur vesentlig i en quiz om kultur og underholdning. Men jeg må for Guds skyld unngå å spørre om ”I hvilket år…” Jeg må inn i kjernen av hva ting dreier seg om. Quizerne skal få spørsmål de kjenner igjen. Hvis de ikke klarer å svare riktig, skal de i alle fall lære noe nytt. Det meste er gangbart, men ikke årstall.

Slik er det med taler og søknader også. Finn den ene lille magiske påstanden som gjør at du kan spinne videre. Grip oppmerksomheten, få fram smilet, kast ut snøret og dra inn fangsten. Nå skal jeg finne det optimale åpningsspørsmålet. Jeg kjenner at inspirasjonen er i nærheten. Nå skal jeg fange den, spinne videre, og lage mine 30 spørsmål som skal utgjøre quizen på litteraturhuset på tirsdag.

Tiden er inne for å riste av seg ”blanke ark-syndromet”.

Read Full Post »

En bloggers betraktninger

Nå har jeg blogget i en uke. Hver dag har jeg sendt ut små betraktninger og historier fra mitt lille univers. Jeg prøver å finne min stemme. Jeg prøver å finne ut hva folk ønsker å lese. Ønsker de å lese i det hele tatt?

Jeg har fått noen kommentarer på Facebook. De er bare positive. Det er kanskje derfor det kalles venner. På Twitter har jeg ikke fått noen tilbakemeldinger, og det er vel også helt som det skal være med tanke på den ekstremt høye omløpshastigheten Twitter-meldingene har. Også har jeg fått noen få kommentarer her på bloggen. 

Etter at jeg begynte å blogge har jeg prøvd å orientere meg litt i forhold til hva andre blogger om. Jeg har funnet meg noen få favoritter. Deriblant Paul Chaffeys blogg. Han skriver om mye og mangt. En del av hans innlegg ligger langt utenfor mitt interesse- og kompetansefelt, men mye er utrolig bra. Blant annet hans gjengivelse av Fem bud for sosiale medier fra juni 2009! http://paulchaffey.blogspot.com/2009/06/fem-bud-for-sosiale-medier.html. I tillegg har han et veldig godt blogginnlegg om forlaget Macmillans kamp mot Amazon, basert på en artikkel i Financial Times. http://paulchaffey.blogspot.com/2010/02/gutenberg-slar-tilbake.html .

 En annen blogg det kan være verdt å følge er Vidar Kvalshaugs blogg Trampolineland: http://kvalshaug.wordpress.com/. Hvis bloggeren holder det han lover, skal vi få bli med i hans skriveverksted. Trampolineland er tittelen på romanen Kvalshaug slipper på Gyldendal til høsten, og vi som utenforstående, får via bloggen et innblikk i hvordan han ferdigstiller boken.

Vi har veldig ulike måter å blogge på, Paul Chaffey, Vidar Kvalshaug og jeg. Og det er det som er så utrolig morsomt med dette formatet. Så nå går jeg inn i uke nummer to i min blogg-tilværelse og ser fram til det.

Jeg skal fortsette å publisere mine små betraktninger. Små, små detaljer som vanligvis surrer rett forbi, men som av en eller annen grunn kan feste seg i bevisstheten lenge nok til at det får en egen liten historie som kanskje kan ha en større betydning, og som gjør den fortjent til å få en innpakning som etter hvert når flere enn meg, og nettopp derfor får en ny betydning for de som leser.

Read Full Post »

Hva sier de norske Israel-boikotterne nå? Spør det Norsk-Israelske handelskammeret. Med en dårlig skjult triumf i pennen, kan kammeret melde om følgende:

Hver gang norske idrettsutøvere står på den olympiske pallen mottar de en medalje utformet av en israeler, den Jerusalem-fødte Omer Arbel. Flere måneder før de olympiske vinterlekene startet vant Israel sin første gullmedalje. I konkurransen om hvem som skulle designe de 882 medaljene, gikk Omer Abel av med førsteplassen.

”Det er en stor ære,” sier den olympiske vinneren i designkonkurransen til Jerusalem Post. ”Det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Dette er jo egentlig en veldig fin historie. En historie om kunstneren fra Israel. Kunstneren som kommer fra et land uten vinteridrett. Et land full av konflikter til verden rundt seg. Det var fra dette landet man bestilte årets medalje til de olympiske leker. 

Holdningen fra det Norsk-Israelske handelskammeret er en god parallell til mye av det som skjer rundt utøverne i Vancouver. 

Gunde Svan langer ut mot Northug etter hans målgang. Svenskene vant, men Gunde er opprørt – over Northug. For fem dager siden vant Hellner 30 kilometeren. Northug var opprørt – over svensken Hellner. Og alle langer de ut. 

Kanskje har det Norsk-Israelske handelskammeret større grunn til indignasjon mot Israel-boikottere enn det Gunde har mot Northug og Northug har mot Hellner, men en ting har de i alle fall til felles – mangelen på raushet.

Tenk så mye bedre det ville vært hvis Gunde hadde gledet seg over det svenske stafettgullet og gratulert våre gutter med sølv?

Jeg er helt sikker på at Northug også ville hatt godt av å betingelsesløst gratulert Hellner med gull, og lagt 11. plassen bak seg! 

Og jeg er helt sikker på at det Norsk-Israelske handelskammer ville stått seg bedre på å være betingelsesløst glade for at Omer Abel fikk lage OL-medaljen. For som kunstneren selv sa; ”Det er en stor ære, det er noe jeg ikke tror vil skje igjen i mitt liv.”

Æres den som æres bør!

Read Full Post »

To indre og vekk me’n

I går kveld, etter 10 000 meteren var det kun en tanke som sto igjen. Jeg er så glad jeg ikke er trener’n til Sven Kramer.Med bildet av den fatale pekefingeren som viste verdens beste skøyteløper feil bane. Nederlenderen som med dette ga begrepet to indre og vekk me’n en helt ny mening.

Jeg var så glad jeg ikke var han som sto for den fatale feilnavigeringen, og samtidig skulle være han som trøstet. De hadde seier’n inne. Han visste at denne kvelden skulle gå inn i historien som en av de viktigste. Han skulle egentlig ha stått på tribunen og deltatt i hyllesten fra elleville fans når Kramer hoppet opp på podiet for å ta imot sin andre gullmedalje.

Men det ble ikke slik. Han pekte på feil bane, og alt ble snudd på hodet. I stedet kunne Sør-Koreaneren Lee Seung-hoon motta hyllesten, mens Gerard Kemker for tusende gang så for seg øyeblikket da han pekte på feil bane.

Det er en slags trøst å tenke på at Gerard Kemker er mannen bak suksessen Sven Kramer. Det er Kemker som har stått Kramer last og brast i oppbyggingen av denne fantastiske skøyteløperen. Og for alt jeg vet er de allerede godt forlikt.

Det er alltid noen som gjør feil. Noen feil er større enn andre. Noen feil kan man skjule, og noen feil kringkastes direkte. Vi har alle opplevd å gjøre noen gale og uforklarlige valg, men de aller, aller færreste av oss gjør våre feilvurderinger med vissheten om at flere titalls millioner mennesker sitter og ser på.

Noen glemte å telle runder. Også Kramer. Kemker er en stor trener, Kramer er en stor skøyteløper. De reiser hjem til Nederland med gull på 5000 meter og en visshet om at det kunne ha blitt gull på 10 000. Selv skal jeg tenke litt på denne fatale feilnavigeringen neste gang det er jeg som glemmer å telle runder eller peker ut feil retning. Jeg skal ta med meg blikket som lyste vantro og skuffelse neste gang jeg eller noen rundt meg gjør en feil som har konsekvenser for andre. Også skal jeg tenke litt på Kemper, og litt på Kramer og være glad for at det ikke sitter flere titalls millioner mennesker og følger med.

Read Full Post »

Tirsdag kveld i vinterferien. Roen er i ferd med å senke seg over stua. Jeg sitter med PC’en i fanget. Sønnen sitter i badekaret og mannen er på øving. Ute faller snøen og plutselig slår åttitallet inn!

Fra badet i 2. etg. runger følgende høylydte sang fra barnemunn: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender. Så blir det stille i 10 sekunder før da capo. En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.

Kate Gulbrandsen? Sitter sønnen min i badekaret og synger Grand Prix-slageren Mitt liv fra 1987?

Jeg venter, jeg lytter, jeg venter litt til. Så kommer det nok en gang: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.

O lykke. Min sønn, en ektefødt sønn av ei som virkelig satt pris på 80-tallet har de siste ukene kommet hjem fra aktivitetsskolen og utvidet sitt repertoar med 80-tallssvisker som spenner fra Michael Jackson til Jahn Teigen, og nå også Kate Gulbrandsen. 

Faren hans er ikke fullt så imponert, og prøver å kompensere med Solveig Slettahjell og Keith Jarret. Det funker det også. Sønnen vet å sette pris på både lettvinn populærmusikk fra 80-tallet, og fars jazzsamling fra flere tiår.

Selv setter jeg meg godt til rette i sofaen og er glad for at jeg kan være glad for at sønnen er glad for en låt av Kate Gulbrandsen jeg ikke var så glad for i 1987, men blir veldig glad for når jeg får den i reprise 23 år etterpå.

Read Full Post »

Sønnen til mannen min skal bli pappa. Min sønn på 8 år skal bli onkel. Jeg er 44 år og gift med en mann som har 6 barn. Jeg er mor til en av dem. Han er 8 år, og skal bli onkel! Min mann skal bli bestefar. Og jeg skal bli – hva da? Jeg skal kanskje bli bonus-bestemor? Ste-bestemor? Beste-Anne? Min svigermor, som alltid har vært farmor, skal bli oldemor.

Du storeste verden. I løpet av et lite sekund, en liten beskjed. En ganske så flott beskjed, så har hele hierarkiet forskjøvet seg ett ledd. Det er ikke så lenge siden jeg omtalte generasjonen over meg som middelaldrende. Helt til en av de 6 barna – ikke han på 8, velmenende kremtet og ga meg beskjed om at jeg fikk nyte de få årene jeg hadde igjen som middelaldrende. Det er ikke så lenge til du er over midtgrensa…

Så her sitter jeg da, en middelaldrende kvinne som er veldig, veldig glad for at den eldste sønnen til mannen min skal bli pappa. Jeg er strålende fornøyd med at kjæresten min skal bli farfar, og jeg synes det er stas og morsomt at sønnen min på 8 skal bli onkel. Så er det opp til meg å gjøre meg fortjent til en tittel fra den nye verdensborgeren.

Read Full Post »

Older Posts »