Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Quiz opptar mye av min fritid. Mest av alt går det med mye tid til å lage spørsmål til mine faste oppdragsgivere. Hver fredag har jeg min egen quiz-spalte i Klassekampen. Hver første tirsdag i måneden holder jeg quiz for lag på Litteraturhuset i Oslo, og så har jeg quiz-spalten i det nye bokmagasinet BOK.

I februar 2016 lanserte jeg min tredje quizbok! I Den aller beste quiz-boka får du (slik jeg ser det) alle de morsomste kategoriene: film, bøker, musikk, underholdning, politikk og samfunn.

Den aller beste quizboka

Her er 1000 SPØRSMÅL som hele familien vil kose seg med. I tillegg prøver jeg innimellom å bidra med gøyal tilleggsinformasjon. Enten i spørsmålene, eller i svarene. Jeg har også laget egne musikkspørsmål, til spillelister du kan lage selv.

Boka kan du kjøpe i en bokhandel nær deg, eller hos en nettbokhandler, som for eksempel bokkilden.no.

Noen smakebiter:

Hvem hadde en hit med låta Chasing Pavements fra albumet 19.?

Hva kalles henholdsvis hannharen og hunnharen?

Hvilken fiktiv figur ble av sin skaper omtalt på følgende måte: «Barnefødt optimist med filttøfler, strikkeskjerf og lav moral»?

Hva betyr det latinske ordet «veritas»?

Utdrag av et lengre sitat: «Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: –Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating!» Hvem sa dette?

 

Reklamer

Paradise Hotel?

Jeg skal ikke se bort fra at jeg har blitt en gammel kjerring som moraliserer over ting jeg egentlig ikke har peiling på. Men i dag har jeg sett på Paradise Hotel, og jeg sitter måpende igjen i sofakroken. I dag ble jeg gjennom TV-ruta ”kjent” med noen unge mennesker fra ulike steder i Norge.

 Torbjørn er fra Tromsø. Han liker å feste, er veldig veltrent og jobber vanligvis som selger. Han danser rundt med vekter, babyolje og tungekyss.

Niklas har bestemt seg for å være hyggelig mot Petter og Helfner slik at de holder seg unna Tine som alle liker.

Tine har operert inn 1,2 kilo silikon i brystene sine, og er litt ergerlig på at alle fokuserer på akkurat dette.  

Victoria jobber litt som modell og litt som barnehageassistent.

Karoline ler og ler og ler.

Emil kjører hofterull og gir alt for at damene skal kåre ham til Mr. Paradise (som er kveldens konkurranse).

Daniel prøver lapdance, og finner seg ikke helt til rette.

Også drikker de. Det er alltid åpen bar på Paradis Hotel. Åpen bar, lettkledde mennesker og rause kropper. Også er det baksnakking. Massevis av baksnakking. Ingen kan stole på hverandre. Overalt finnes det kameraer. Ute, inne, ved badebassenget, i baren, på stua, på toalettet, i dusjen.

Alle jobber hardt, intenst og voldsomt for å gjøre inntrykk. For at kameraene skal zoome inn på akkurat dem. De unge, unge menneskebarna har frivillig meldt seg på årets Paradise Hotel. Jeg har i dag sett en halv episode, og latt fingrene gli over tastaturet mens jeg har sett på. Jeg prøver å forstå hva de holder på med. Hva er det de ønsker å oppnå? De virker veldig selvsikre.

Akkurat nå er de ganske beruset. Nå krangler de. Og nå kysser de. Nå krangler de litt til. Himmel og hav. Nå har jeg sett på i ½ time. Det holder. Jeg takker for meg. Dette er noe av det mest idiotiske, sløveste og dustete TV-programmet jeg noensinne har sett. Kanskje med unntak av Big Brother.

Jeg håper for Torbjørn, Niklas, Petter, Helfner, Tine, Victoria, Karoline, Emil, Daniel og alle de andre som har sjekket inn på Paradise Hotel, sin skyld, at de får igjen det de håpet å oppnå ved å delta.

Jeg er redd tidenes hangover kommer som en boomerang når de kommer tilbake til virkeligheten og opplever at folk de møter, jobber intenst med å fjerne indre bilder som automatisk dukker opp når TV-bildene flimrer forbi inni hodet.

Eller kanskje ikke. Det er jo faktisk mulig at det er mange som blir imponert over gjestene på Paradise Hotel. Som gir deltagerne status. Som bidrar til at oppholdet har gitt mening. Det får jeg håpe for de unges skyld. Så kan slike gamle kjerringer som meg heller skru av TV’en og finne noe annet å se på. Og blogge om, for den saks skyld.

I dag har jeg bare lyst til å dele en utrolig morsom musikkvideo med alle som har lyst til å bli underholdt i 3 minutter og 53 sekunder. Lenge leve kreativiteten! Enjoy!

Man hører det ofte. Ikke provoser folk du ikke kjenner unødvendig. Ikke mas om plassen i drosjekøen med kranglete og fulle medmennesker. Hvis noen kommer bort til deg når du er på byen og tar fra deg glasset ditt – la dem beholde det. Ingen øl eller drink er verdt en krangel med et menneske du ikke kjenner. Det kan bli overskrifter av slikt.

På fredag var Colosseum kino fylt til randen av et forventningsfullt premierepublikum. En helt vanlig dag på jobben skulle vises. Rad 17, plass 52 sto det på min billett. Etter at direktøren for Oslo kino hadde ønsket velkommen, produsenten hadde takket og regissøren hadde talt, var det klart for visning. Filmen har fått god mottakelse stort sett over hele linja, og jeg vil bli rett og slett bli overrasket hvis ikke Ingar Helge Gimle får Amanda-prisen for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Sven O. Høiby. Det var i det hele tatt god stemning.

Etter forestillingen var vi en liten gjeng som stoppet ved et vannhull og tok en øl, før vi gikk videre på premierefest. Det var her det store dramaet for min del skulle skje. Det var i løpet av denne kvelden jeg burde ha tenkt litt på rådene jeg har fått, og rådene jeg ofte gir.

En premierefest er en rar affære. Et hipt lokale er stilt til disposisjon. Man får litt mat i magen, og barer er satt opp på hver sin side av et ekstremt stort dansegulv. DJ’en spiller kul og veldig høy musikk. Skuespillere, filmarbeidere, distributører, mediafolk, forfattere og en haug med andre mennesker vandrer hvileløst rundt og ser etter om det er noen enda kulere å snakke med enn deg. Jeg kjenner at jeg på den ene siden synes det er helt ok å henge ved en søyle med en pils og titte rundt på alle menneskene, mens på den annen side er det i grunn ganske håpløst, all den tid jeg ikke er i stand til å veksle et kløyva ord med noen uten å brøle.

Etter en stund har kveldens DJ sortert seg tilbake til 80-tallet. Maria Magdalena av Sandra gjaller ut av høytalerne, og en av mine gode kollegaer og jeg kaster oss ut i dansen. Vi hadde nettopp kjøpt oss hver vår overprisede flaske Carlsberg, og satt dem fra oss på nærmeste bord. Midt i dansen observerer jeg en danseglad dame i gullbukser på vei bort mot det samme bordet. Hun griper tak i min ølflaske. Ingen big deal, men jeg danset meg bort til henne, smilte så pent jeg kunne og grep ølen min tilbake. ”Jeg tror du tok feil øl”, sa jeg. ”Denne ølen er min, jeg har nettopp kjøpt den”, sa jeg. Samtidig kommer min kollega dansende og passer på å gripe tak i sin.

Vi danser videre, nå med hver vår øl i neven. Men noe har forandret seg. Det har kommet en litt ekkel stemning over dansegulvet. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men jeg skjønner det fort. Damen med gullbuksene har stoppet å danse. Hun står rett opp og ned midt på dansegulvet, ser sint ut og peker på meg. Det er i dette øyeblikket jeg begynner å angre. Det er nå jeg tenker at ”Shit, jeg burde latt den ølen gå”. Overpris eller ei. Damer med svarte øyne som stopper å danse, står helt stille, glor olmt og peker, er aldri noe godt tegn.

Min kollega og jeg danser oss ut av gulvet, tar med vår mannlige kollega og skjønner at det er på tide å gå. Damen i gullbuksene følger oss med blikket. ”Dubliners” sier han. ”Vi går på Dubliners”. Vi går mot utgangen, jeg observerer gullbuksene i dødvinkelen, 20 meter bak meg. Vi kommer til trappen, det er en etasje ned. Vi blir enige om å gå en tur innom toalettet før vi tusler videre. Midt i trappen snur jeg meg halvt. Gullbuksene er fortsatt 20 meter bak meg. Jeg gir min kvinnelige kollega beskjed om at jeg helst ser at vi går på do sammen. ”Damen med gullbuksene følger etter oss” sier jeg. Vi setter opp tempoet, svinger oss rundt trappen når vi når første etasje. Gullbuksene har satt opp farten. Vi begynner å løpe. Vi ser handikaptoalettet ligge i hjørnet. Vi spurter bort. Gullbuksen er nå 5 meter bak oss. Vi stuper inn på toalettet, og kaster oss mot døren. Et tiendelssekund senere ville gullbuksene ha vært inne på rommet sammen med oss. Vi holder igjen døren så hardt vi kan, slik at vi får låst. Utenfor står det et menneske, rasende sint og sparker, sparker, sparker. Med all den kraft hun har. Hun sparker og hun slår. Jeg er et øyeblikk engstelig for at døren skal gi etter. Jeg ser på min kollega og gir klar beskjed. Jeg går ikke ut av dette rommet uten at jeg vet at politiet står på den andre siden.

Vi kommer på at vår mannlige kollega er på den andre siden. Vi ringer ham, forklarer situasjonen, og han kommer oss til unnsetning. Han holder utkikk. Når gullbuksene selv må på do, gir han oss beskjed. Vi ser vårt snitt til å stikke. Vi åpner døren og ser oss engstelige rundt. Kysten er klar. Tror vi. Når vi kommer fem meter ut i gangen ser jeg et par gullbukser. ”Løp”, roper jeg. ”Løp, som et helvete”. Vi løper. Vi kaster oss igjennom folkemassen. Vi ser utgangsdøren. Vi løper ut på gaten. Vi går på Dubliners. Gullbuksene har gitt opp kampen. Og vi har lagt premierefesten bak oss.

Så nok en gang må jeg minne meg selv på rådene jeg får, og rådene jeg gir. Neste gang jeg er på et dansegulv, eller holder på med andre ting som gjør at olme damer overtar min overprisede øl skal hun få beholde den. Det er helt i orden. Jeg spanderer. Jeg kjøper meg en ny. Vendepunktet kom i det øyeblikket jeg hevdet min rett, men den retten var ikke mye verdt da jeg sto på den andre siden av toalettdøren og lurte på hvordan i all verden jeg hadde havnet i denne situasjonen. Vendepunktet er vesentlig. Og dersom vendepunktet ikke koster mer enn en snau hundrelapp, er det verdt det!

Hvis jeg hadde valgt anderledes da vendepunktet kom, hadde kanskje kvelden blitt avsluttet med at gullbuksene hadde stått bak meg i køen på toalettet, riktignok med min øl i hånden, men i hyggelig passiar om hvor bra filmen var, framfor å prøve å sparke inn døren med meg som livredd tilskuer på den andre siden.

Før du begynner å lese dette innlegget, vil jeg anbefale deg og først lese blogginnlegget Tidstyver og mandagsprodukter: https://gaathaug.wordpress.com/2010/03/04/tidstyver-og-mandagsprodukter/ Les også kommentarene jeg har lagt til på slutten. Deretter kan du fortsette å lese her:

Ordnet seg, du liksom.

I min lille naive verden trodde jeg at mandagstelefonen fra HTC skulle kunne byttes ut i en som jeg kunne stole på. Den gang ei.

På tirsdag ringte en mann fra HTC, hyggelig kar. Han ville gjerne møte meg på torsdag for å høre hva som egentlig var problemet. Dette syntes jeg selvfølgelig var en god plan. Han ville gjerne at vi skulle møtes hos Telehuset, der jeg opprinnelig hadde kjøpt min HTC Touch.

Jeg troppet opp kl. 12:30 som avtalt, og møtte mannen fra HTC. Du verden. Dette ble et møte som gjorde inntrykk. Dette ble et møte hvor jeg plutselig forsto at jeg har ikke et problem med Telenor eller Telehuset. Telenor er frikjent. De burde vært frikjent i utgangspunktet. Alt jeg har å gjøre med Telenor er abonnement og bindingstid, og jeg er helt sikker på at de kommer til å være lempelige med bindingstiden hvis de får servert min historie.

Telehuset er også frikjent. Det står veldig klart for meg hva de møter av regler og rutiner i forhold til sine leverandører etter at jeg har hatt et kort, men absurd møte med representanten fra HTC.

Som sagt, møtte jeg til avtalt tid på Telehuset. HTC-mannen ville, naturlig nok, ha min versjon av hvordan hele denne kjedelige historien har kommet i stand. Jeg forklarte, så godt jeg kunne om feil en, feil to og feil tre. De to første, godt dokumentert gjennom Telehusets kunderapport til servicekontoret til HTC.

Problemet mitt, skjønte jeg etter hvert, var at HTC’s autoriserte servicearbeidere ikke fant noen feil på telefonen verken den ene eller andre gangen den var inne til reparasjon. Før jeg møtte HTC-mannen, har ikke jeg tenkt at dette skulle bli problematisk for min troverdighet, all den tid Telehusets egne folk selv så hva som var galt med telefonen da jeg møtte opp for å reklamere.

Mannen fra HTC hadde en plan. Han ville at vi skulle framprovosere feilen sammen. Slik at han med egne øyne kunne se at det faktisk var noe galt med telefonen. Han sa ikke at han ikke trodde på meg, men jeg fikk helt bestemt et inntrykk at det var dette som var problemet. Jeg forsøkte å forklare HTC-mannen at det kanskje kunne bli litt vanskelig å framprovosere feilen, siden feilen oppstår når du minst venter det. Og slik gikk replikkvekslingen.

Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger jeg prøvde å forklare problemet. Sannsynligvis like mange ganger som han prøvde å få meg til å forstå at han ikke kunne godta feilen før han hadde sett den selv. Jeg prøvde nok en gang å få ham til å bruke reklamasjonsseddelen fra Telehuset som underlag, men det måtte jeg forstå at han ikke kunne siden hans autoriserte servicepersonell ikke kunne påvise feil.

Jeg kjente at jeg ble riktig så ergelig og forferdelig frustrert. Det kommer til et punkt der usaklighetene begynner å banke på døren, men jeg tenkte hardt, hardt, hardt; vær saklig! Vær saklig! Et sted underveis i vår usedvanlig dårlige samtale gir jeg beskjed om at slik jeg ser det er det tre mulige løsninger på problemet.

1) Jeg får heve kjøpet

2) Jeg får ny telefon

3) Jeg legger HTC’en min tilbake i hylla, venter på at bindingstiden er over, og kjøper meg en ny telefon av et helt annet merke. Det faktum at jeg har brukt 6000 kroner på et produkt jeg ikke kan bruke får gå på min egen tabbekvote.

HTC-mannen ville ikke gå med på noen av punktene (alternativ 3 trenger han jo for så vidt ikke å forholde seg til).

Han ville gjerne, nok en gang, at vi sammen skulle framprovosere feilen ved telefonen. Da ble jeg fortvilet. Hjelp. Slipp meg ut. Er det mulig?

Hvordan kan det ha seg at en voksen mann med et snev av dannelse ikke har oppfattet at det ikke bare er å skru på telefonen og vente på at feilen skal oppstå?

Under hele vår passiar, er Telehusets daglige leder tilstede. Hun overhører samtalen, og prøver innimellom å justere vår replikkveksling slik at den kan komme på bedre kjøl. Ære være henne for det.

I min siste runde av forklaringer til HTC-mannen kjenner jeg at jeg ikke lenger kan se på ham når jeg snakker. Jeg vet at jeg ikke kommer igjennom. Han vil ikke forstå. Jeg dreier hodet litt mot venstre, ser Telehusets daglige leder inn i øynene og forklarer saksgangen en gang til. Jeg ser at hun forstår hva jeg snakker om. Jeg skjønner at jeg ikke er helt ute å kjøre når det gjelder min pedagogiske framlegging av problemet. Når jeg er ferdig med min siste forklaring, stadig med øynene festet på daglig leder, hører jeg HTC-mannen si at han nå forstår hva jeg snakker om. Jeg snur meg mot ham og tenker at det er fint. Han forstår. Så sier han; la oss nå skru på telefonen sammen, så ser vi om vi kan framprovosere feilen.

Da svartner det for meg. Jeg ser på daglig leder, og alt jeg klarer å si er – Kan du være så snill å hjelpe meg her? Jeg snur meg for å gå. Jeg gir beskjed om at telefonen kan de beholde. Jeg velger alternativ 3, bortsett fra at jeg forærer min 6000-kroners HTC Touch til HTC-mannen. Han kan beholde den. Kanskje vil den virke i ett døgn før den går i svart. Kanskje vil den virke i 14 dager eller ett halvt år. Det spiller ingen rolle. Telefonen er ikke min lenger. Den har fått et nytt hjem.

Hurra! På fredag er det premiere. Kinopremiere på filmen En helt vanlig dag på jobben. Filmen som er basert på Håvard Melnæs’ bok med samme navn, utgitt på Kagge Forlag.

Og jeg skal på premiere! Og jeg gleder meg.

Boken skapte furore da den kom, og filmen kommer sannsynligvis til å fylle noen spalter etter premieren på fredag.

Det skal bli utrolig morsomt å se hvordan regissøren har ”lest” boken. Hvordan skuespillerne skal fylle rollene. Se og hør har blitt til bladet Folk flest. Og her skal publikum bli tatt med bak kulissene i Norges største sladreblad.

Jeg husker tilblivelsen av boken. Hvordan prosessen var. Hva som ble tatt med, og hva som ble fjernet. Rundene man gikk med forfatter og redaktør. Spenningen som fulgte utviklingen, og den sitrende forventingen før boken skulle ut på markedet.

Vi visste at vi hadde noe helt spesielt. Hvordan ville publikum oppleve historien? Hvordan ville pressen anmelde boken? Hvordan ville kjendisene som ble omtalt godta teksten? Hvordan ville Se og Hør ta reagere?

For oss var de første de viktigste. Publikum. Bokleserne. Og leddet før dem – bokhandlerne. I dag vet vi at bokhandlerne tok godt imot boken. Og publikum – leserne våre omfavnet den. Boken skapte debatt i uker og måneder. En helt vanlig dag på jobben gikk i flere opplag og det ble solgt tusener på tusener av bøker.

Vi vet i dag at boken ble en viktig bok. Kanskje blir filmen en viktig film. Og på fredag er det kinopremiere.

Hvis dette hadde vært en helt vanlig filmpremiere med glade kjendiser spankulerende og poserende på den røde løperen er jeg helt sikker på at Se og Hør ville prydet sin forside på tirsdagsutgaven med en prangende overskrift som lød omtrent slik: For en fest for Folk flest!

Det kommer til å bli en helt vanlig filmpremiere med glade kjendiser spankulerende og poserende på den røde løperen. Men jeg er ganske sikker på at Se og Hør ikke kommer til å kjøre overskriften om folk flest. Men de kommer nok til å komme. Tross alt, det er jo En helt vanlig dag på jobben.

 

I kveld skulle jeg egentlig ha jobbet. Jeg skulle ha sjekket mailer. Jeg skulle ha laget en rapport. Jeg skulle nok sannsynligvis ha startet på et strateginotat. Jeg skulle ha lest ferdig et manus, og jeg skulle ha lært meg å lese den nye oversikten fra regnskapskontoret vårt.

Jeg tar en telefon til en kollega. Han har sendt meg en sms tidligere i dag. Ring meg ved høve, sto det. Sønnen min er godt plassert i badekaret, og jeg tar en telefon.

”Mamma, hvem snakker du med?”

”En på jobben”

”Er det tante på telefonen? ”

”Nei, det er en på jobben”

”Hvem, på jobben? Er det noen jeg kjenner?”

Jeg gjør telefonsamtalen ferdig. En fin og konstruktiv samtale. Vi ønsker hverandre en god kveld, og jeg setter meg ned med PC’en i fanget.

Fra badekaret kommer det nye spørsmål.

”Mamma, hva gjør du nå? ”

”Jeg jobber litt.”

”Jo, forresten, mamma, kan vi se sjelen?”

”Ehh, nei, men jeg tror man kan føle den”

”Du, hvis jeg er gutt, ligner jeg på faren min. Hvis jeg er jente, ligner jeg på moren min.”

”Å? Jeg synes du ligner litt på både faren din og meg, jeg”

”Fikk du bedøvelse da du fødet?”

”Ja”

”Gjorde det fortsatt vondt? Selv om du fikk bedøvelse?”

”Ja”

”Hvor vondt?”

”Ganske vondt.”

”Like vondt som for eksempel å falle ned en trapp?”

”En annen type vondt.”

”Hvordan da vondt? Svivondt? Voksevondt?”

”Kanskje en blanding av vondt i magen og voksevondt og litt til”

”Bare vondt i magen, voksevondt og litt til? Skjer det ikke noe vondt med menn?”

”Nei ikke sånn.”

”Kult!!”

Jeg logger meg ut av arbeidsdokumenter og mailsystemer og tar fram et word-dokument. Jeg roper sønnen ut av badekaret. Finner fram håndkle og pysj. Tid for kveldsmat.

”Du mamma, kan jeg få et eple? Jeg er så sulten”

”Jeg skal lage skiver til deg.”

 ”Mamma, jenter og damer er flinkere til å se til siden. Gutter og menn er flinkere til å se rett frem. Det sier Maria. På SFO”

”Å? Hva mener hun med det da?”

”Jeg vet ikke. Hva tror du?”

I går var det 8. mars. Sønnen min er opptatt av forskjell på kvinner og menn, fødsler, vondter, sidesyn og sjelens innpakning. Dette er gode saker.

Jeg tror ikke jeg skal jobbe mer i kveld. Jeg skal bli litt i dette øyeblikket. Bli med poden inn i denne rare, men viktige samtalen. Skru av telefonen og droppe målet om å være à jour med mailene. Jeg skal tenke litt på åtteåringens nysgjerrighet og perspektiv på livet. Også skal jeg fundere litt på hva Maria kan ha ment med sidesyn og rett fram.