Jeg skal ikke se bort fra at jeg har blitt en gammel kjerring som moraliserer over ting jeg egentlig ikke har peiling på. Men i dag har jeg sett på Paradise Hotel, og jeg sitter måpende igjen i sofakroken. I dag ble jeg gjennom TV-ruta ”kjent” med noen unge mennesker fra ulike steder i Norge.
Torbjørn er fra Tromsø. Han liker å feste, er veldig veltrent og jobber vanligvis som selger. Han danser rundt med vekter, babyolje og tungekyss.
Niklas har bestemt seg for å være hyggelig mot Petter og Helfner slik at de holder seg unna Tine som alle liker.
Tine har operert inn 1,2 kilo silikon i brystene sine, og er litt ergerlig på at alle fokuserer på akkurat dette.
Victoria jobber litt som modell og litt som barnehageassistent.
Karoline ler og ler og ler.
Emil kjører hofterull og gir alt for at damene skal kåre ham til Mr. Paradise (som er kveldens konkurranse).
Daniel prøver lapdance, og finner seg ikke helt til rette.
Også drikker de. Det er alltid åpen bar på Paradis Hotel. Åpen bar, lettkledde mennesker og rause kropper. Også er det baksnakking. Massevis av baksnakking. Ingen kan stole på hverandre. Overalt finnes det kameraer. Ute, inne, ved badebassenget, i baren, på stua, på toalettet, i dusjen.
Alle jobber hardt, intenst og voldsomt for å gjøre inntrykk. For at kameraene skal zoome inn på akkurat dem. De unge, unge menneskebarna har frivillig meldt seg på årets Paradise Hotel. Jeg har i dag sett en halv episode, og latt fingrene gli over tastaturet mens jeg har sett på. Jeg prøver å forstå hva de holder på med. Hva er det de ønsker å oppnå? De virker veldig selvsikre.
Akkurat nå er de ganske beruset. Nå krangler de. Og nå kysser de. Nå krangler de litt til. Himmel og hav. Nå har jeg sett på i ½ time. Det holder. Jeg takker for meg. Dette er noe av det mest idiotiske, sløveste og dustete TV-programmet jeg noensinne har sett. Kanskje med unntak av Big Brother.
Jeg håper for Torbjørn, Niklas, Petter, Helfner, Tine, Victoria, Karoline, Emil, Daniel og alle de andre som har sjekket inn på Paradise Hotel, sin skyld, at de får igjen det de håpet å oppnå ved å delta.
Jeg er redd tidenes hangover kommer som en boomerang når de kommer tilbake til virkeligheten og opplever at folk de møter, jobber intenst med å fjerne indre bilder som automatisk dukker opp når TV-bildene flimrer forbi inni hodet.
Eller kanskje ikke. Det er jo faktisk mulig at det er mange som blir imponert over gjestene på Paradise Hotel. Som gir deltagerne status. Som bidrar til at oppholdet har gitt mening. Det får jeg håpe for de unges skyld. Så kan slike gamle kjerringer som meg heller skru av TV’en og finne noe annet å se på. Og blogge om, for den saks skyld.
