Tirsdag kveld i vinterferien. Roen er i ferd med å senke seg over stua. Jeg sitter med PC’en i fanget. Sønnen sitter i badekaret og mannen er på øving. Ute faller snøen og plutselig slår åttitallet inn!
Fra badet i 2. etg. runger følgende høylydte sang fra barnemunn: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender. Så blir det stille i 10 sekunder før da capo. En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.
Kate Gulbrandsen? Sitter sønnen min i badekaret og synger Grand Prix-slageren Mitt liv fra 1987?
Jeg venter, jeg lytter, jeg venter litt til. Så kommer det nok en gang: En vei bare jeg kan gå, en fremtid i mine hender.
O lykke. Min sønn, en ektefødt sønn av ei som virkelig satt pris på 80-tallet har de siste ukene kommet hjem fra aktivitetsskolen og utvidet sitt repertoar med 80-tallssvisker som spenner fra Michael Jackson til Jahn Teigen, og nå også Kate Gulbrandsen.
Faren hans er ikke fullt så imponert, og prøver å kompensere med Solveig Slettahjell og Keith Jarret. Det funker det også. Sønnen vet å sette pris på både lettvinn populærmusikk fra 80-tallet, og fars jazzsamling fra flere tiår.
Selv setter jeg meg godt til rette i sofaen og er glad for at jeg kan være glad for at sønnen er glad for en låt av Kate Gulbrandsen jeg ikke var så glad for i 1987, men blir veldig glad for når jeg får den i reprise 23 år etterpå.
Et glimrende eksempel på god barneoppdragelse!
Dette var 80-tallet på sitt beste hvor Kate Gulbrandsen klarte å få artist-akkreditert den norske frisøren (tungt bevæpnet med rettetang og Clynol) i den internasjonale finalen.
Det norske folk skulle være trygge på at det Gulbrandske håret sto som det skulle (mange ville kanskje si “som en påle”?) når det virkelig gjalt.
Så til 100-kronersspørsmålet: Hvor var finalen? OG ikke minst: Hvem korer så fint i bakgrunnen mon tro……..?
Nå ble jeg veldig glad!!!!!!!!!!!!!!!
En av de fine tingene med 80 tallet var ungene kunne gå ut å slpseg uten at man polstret dem til de så ut som micheleng mannen dagen derpå